Hjerte-attac

Ønsker sosialdemokratene å få vind i seilene ved å nikke anerkjennende til Attac-opprøret?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

ANER VI en sammenheng mellom Göran Perssons ubehag ved å spise kjøtt, hans åpne sinn i forhold til venstreaksjonen Attac, og Bjarne Håkon Hanssens ømhet for pelsdyr?

Ikke nødvendigvis. Men kanskje. Også ut over at de begge er trinne, nordiske sosialdemokrater i en verden styrt av ustyrlige markedskrefter.

GRASROTORGANISASJONEN ATTAC har sitt utspring i det franske månedsmagasinet Le Monde diplomatique. Den offensive forkortelsen står for Association for the Taxation of financial Transactions for the Aid of Citizens. Den vil skattlegge valutahandel, en såkalt Tobin-skatt, slette u-landenes gjeld og avskaffe skatteparadiser. Attac har organisert storstilte aksjoner og utfordret makteliten med suksess under WTO-møtet i Seattle i desember 1999, med noe mindre suksess i Praha sist høst. For halvannen uke siden åpnet Attac en filial i Sverige. Her hjemme består virksomheten foreløpig av et nettverk av globaliseringsmotstandere, holdt sammen av en ildsjel, Vidar Rekve, og hans om lag 300 e-postadresser. Blant adressatene er aksjonen «For velferdsstaten» og «Nettverk mot markedsmakt», med forgreininger til norsk klassisk motkultur, bestående av EU-motstandere, miljøorganisasjoner og småbrukarlag. Dersom norske aktivister finner det formålstjenlig å samles under Attac-navnet, vil de kunne mobilisere mangfoldige tusen.

DET FORBLØFFENDE i denne sammenheng er ikke åpningen av organisasjonens svenske kontor, men statsminister Göran Perssons åpne, positive holdning til aktivistene. Den kom til uttrykk omtrent samtidig som han uttalte at han føler et stigende ubehag ved å spise kjøtt. Det er et nærmest ikke-vestlig utsagn, ettersom amerikanere og tyskere er verdensmestere i kjøttspising. Og det slo selvfølgelig godt an i en tid da prisene på kjøtt i Europa stuper på grunn av et økende antall tilfeller av kugalskap. Som igjen har sammenheng med handel av dyr og mat over grensene. Persson fikk mange positive reaksjoner. Folk kjente seg igjen i hans utsagn. Han legitimerte deres uro, og tok kostnaden ved å få bondeorganisasjonene på nakken.

NOE AV DET SAMME har landbruksminister Bjarne Håkon Hanssen stått for her hjemme. Han snakker med hjertet. Han har oppnådd å bli trodd på at han tar folks utrygghet på alvor. Han har lovet tiltak mot kugalskap som både vil koste folk og fe og næringer atskillig hvis de blir iverksatt. Nå slår han et slag for pelsdyra. Han varsler en stortingsmelding om dyrevern i 2002, men antyder allerede nå at for regjeringen vil pelsdyras situasjon være viktigere enn oppdretternes. Kostnaden er at han får pelsdyrnæringen mot seg. Men denne næringen utgjør færre enn de mange som føler vemmelse over behandlingen av 260000 mink og 480000 sølvrev og blårev. Hanssens holdning gleder langt flere enn den opprører, på samme måte som statsminister Jens Stoltenbergs utspill om å verne Beiarn-vassdraget.

BEGGE HERRER har vakt oppmerksomhet med sine uttalelser blant de motkulturelle. Persson er seg trolig bevisst at Attac, med sitt franske utspring, ikke er noen nei-til-EU-organisasjon. Kanskje tror han den vil dempe den sterke svenske EU-motstanden, siden Attac har den globale monopolkapitalismen som hovedfiende. Organisasjonens mål deles dessuten av mange av Perssons sosialdemokratiske brødre, blant dem Thorbjørn Jagland, som i mange år har snakket om behovet for en Tobin-skatt. Det gjorde også Perssons forgjenger, Ingvar Carlsson, i FN-rapporten «Den globale landsbyen» midt på nittitallet.

Om landbruksminister Hanssen får Bondelaget på nakken, kommuniserer han til gjengjeld godt med Norsk bonde- og småbrukarlag. Det er heller ikke mange landbruksministere som har fått terningkast «seks» av kresne tabloidjournalister.

DET KAN SE UT SOM topptunge sosialdemokrater trenger inspirasjon og næring fra grasrota. Det er lenge siden deres partier har skapt ekte begeistring hos massene.