Hjerte for snø

- Jeg kjenner snøen, den er mitt naturlige element - jeg er født der, sier filmregissør Nils Gaup, som endelig får satt opp sin vinterwestern «Tashunga» på norske kinoer.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Problemet med regissørens gode fornemmelse for snø er at andre i filmbransjen later til å tro at han er en ekte snømann, og ikke noe annet.

- Jeg har fått fire-fem forespørsler om å lage filmer i snøen, filmer som ingen andre vil lage - og ikke jeg heller. Du blir fort plassert i en bås og akkurat nå er det nok snø- og is-regissør jeg oppfattes som, sier Gaup.

De som oppfatter det slik, ser selvsagt bort fra at av Gaups fire kinofilmer er riktignok to laget på vidda («Tashunga» og «Veiviseren»), men de to andre på stranda («Håkon Håkonson» og «Hodet over vannet»).

Et slit

- Jeg trives best på Fiji, sier han - der ble «Håkon Håkonson» tatt opp - men sannheten er vel at han trives overalt, bare han kan lage god film.

«Tashunga» var et slit, det verste regissøren har vært gjennom så langt i sin karriere. Og da tenker han ikke bare på snøen og kulda.

- Men det er klart: Når skuespillerene våkner, ser ut gjennom hotellvinduet at alt er hvitt og tenker at i dag blir det ikke noe filming - ja, da er det vanskelig å overtale dem til å ta på seg kostymene og komme seg ut, sier Gaup.

Han lå selv våken flere netter for å lytte til værmeldinger og planlegge neste dags opptak.

- Jeg kjenner snøen, vet hvordan jeg kan få gjort ting i kulda, når andre tror det er umulig å se gjennom kamera. Og så kan jeg stå ute lenge - uten å fryse.

Lærerikt

Men altså: Snøen var ikke det verste. For «Tashunga» er også en historie om pengekrangel, konkurs og kulturkonflikter.

- Jeg har aldri lært så mye om film som under denne produksjonen. Når alt går deg imot,kan du enten legge deg ned og dø, eller gå inn med all den positive kraft du har og hele tida utfordre deg selv. Det blir som å reise til New York i en seilbåt - du lærer ingen ting av å ta flyet.

’En av de tingene Gaup har lært er at det ikke bare er heldig å ha nesten like mange co-produsenter som rolleinneavere i en film.

- Ideen med co-produksjoner er veldig fin, men hvis én produsent er amerikansk og en annen fransk, da blir det vanskelig. Amerikanerne hater den franske tradisjonen med kunst-filmer og franskmennene hater den amerikanske masseproduksjonen.

For Gaups del førte dette til at den amerikanske produsenten brukte et år på å forandre den opprinnelige franske versjonen av «Tashunga» før de slapp filmen ut på markedet.

Spagetti-western

- Hos amerikanerne må hele filmen bygge opp til en konklusjon, mens franskmennene gjerne tar seg litt mer tid - og noen omveier.

Da han endelig fikk se filmen sin igjen, i den amerikanske versjonen, var det derfor en annen struktur på den. Da hadde det gått et år siden regissøren leverte verket fra seg, og han hadde det på så lang avstand at han kunne se «Tashunga» mer objektivt.

- Og hva så du, da?

- En spagetti-western i snø. Jeg satt igjen med den samme følelsen som da jeg så spagetti-westerns på 70-tallet.

- Likte du den?

- Ja, jeg har alltid hatt sansen for det litt skjeve blikket som disse filmene har. Voldsgreiene også, litt umotivert det hele. Jeg har kanskje lagt til litt mer moral, sier Gaup.

Joda, helten kjemper for en god sak - og vinner. Så mye kan vi røpe fra filmen som har premiere i Norge 2. juledag.