Hjerteskjærende

Forakt er den grunnleggende forutsetningen for å gjennomføre systematiske overgrep mot en folkegruppe og dens lederskap.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Samtidig

som Israel i går og i dag markerer sorg over de seks millioner jøder som ble massakrert av nazistene og deres hjelpere før og under den andre verdenskrigen, sørger flertallet palestinere under israelsk okkupasjon over nok en likvidert, palestinsk leder. Likvidasjonen av Abdel Aziz Rantisi som var utpekt til ny åndelig leder av Hamas, ble utført av israelske soldater i militære kamphelikoptre. Rantisis forgjenger, sjeik Ahmad Yassin, ble drept på liknende vis for en måned siden. Disse to er bare de siste av en rekke likviderte, palestinske ledere. Israel begynte systematiske likvidasjoner etter at palestinske Svart September drepte israelske OL-deltakere i München i 1972. Marokkaneren Ahmed Bouchiki ble offer for en slik likvidasjonsgruppe på Lillehammer i 1973.

Likvidasjoner

er en integrert del av de ulike strategier som går under betegnelsen terror og motterror. Statsminister Ariel Sharon har trappet opp likvidasjonsprogrammet samtidig som Israel på nytt har militarisert sin politikk overfor palestinerne etter terrorangrepene mot USA 11. september 2001.

De israelske okkupasjonsstyrkene foretar omfattende kollektive avstraffelser av slektninger til selvmordsbombere og andre palestinske aktivister. Det er hjerteskjærende å minne om det, men forfølgelsen av jødene som endte i nazistenes tilintetgjørelsesleirer, begynte med vilkårlige avstraffelser og systematisk fjerning av rettigheter inntil jødene var rettsløse individer som sto utenfor samfunnet og derfor kunne gripes og drepes uten mulighet til protest og mottiltak i domstoler og rettssamfunn.

I avisa

Ha'aretz skriver den israelske kommentatoren Gideon Levy om «den bunnløse amerikansk-israelske forakt» for palestinerne. Forakt er den grunnleggende forutsetningen for å gjennomføre systematiske overgrep mot en folkegruppe og dens lederskap. Forakt korrumperer og avstumper.

Da George W. Bush i november 2001 hadde fått en strålende, solidarisk mottakelse i FNs hovedforsamling som var blitt utsatt på grunn av terrorangrepene mot New York og Washington i september, deltok han på lunsjen for statsoverhodene og delegasjonssjefene i hovedforsamlingen. Der var også Yassir Arafat til stede. FNs generalsekretær Kofi Annan som var vert og hadde Bush ved sitt hovedbord, forsøkte å få til i det minste et håndtrykk mellom de to som starten på en dialog. Bush avviste, med tydelig forakt for Arafat, framstøtet fra Annan.

Det går en linje

fra denne avvisningen til at Bush forleden belønnet Israel for snart førti år med overgrep og okkupasjon ved på USAs vegne å fjerne kravet til okkupanten om å gi fra seg okkupert land ved en framtidig fredsslutning.

Etter seksdagerskrigen i 1967 var Israel nøye med at det erobrede territoriet ble omtalt som «de administrerte områdene». Israelske talsmenn av alle kategorier protesterte indignert mot at Vestbredden og Gaza var okkupert. Dette forandret seg først under forhandlingene om Oslo-avtalene. Da var opphevelse av okkupasjonen blitt et forhandlingskort. Og da Ariel Sharons regjering våren 2002 gjenokkuperte områdene, måtte man være fundamentalist av Karl Johan Halleråker og Kåre Kristiansens støpning for å finne omskrivende betegnelser.

Under Sharons

ledelse har Israel planmessig knust den palestinske motpartens administrative og politiske infrastruktur, samtidig som ledere på alle nivåer er blitt likvidert etter oppsatte dødslister. Begrunnelsen har vært hevn for palestinske selvmordsaksjoner mot israelske sivile og militære mål.

Overgrep mot palestinerne som tidligere ble forsøkt skjult, pyntet på, benektet eller omskrevet, er siden våren 2002 blitt gjennomført i større skala, hyppigere og enda brutalere enn tidligere. Noen få israelske offiserer og soldater nekter å utføre ordrene de får om å gå til disse aksjonene mot palestinere. De vil bryte den onde sirkelen av forakt som avler hat, som avler mer forakt og nytt hat.

Men de er i mindretall.

Flertallet står inntil videre bak statsråd Gideon Ezra, som sier at straks Israel er i stand til å slå til i Damaskus, vil lederen for Hamas' kontor der, Khalid Meshaal, lide samme skjebne som Abdel Aziz Rantisi.