Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Nyheter

Mer
Min side Logg ut

Hjertevarm kyniker

Navn: Fritz Nilsen Alder: 61 Yrke: Programsekretær

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

«Museumsvokterne» i SV vil skifte ut Erik Solheim på stortingslista og erstatte ham med programsekretær Fritz Nilsen. Og den kjente utenrikskorrespondenten har labbet i minefelt før og er åpen for et nytt forsøk. Det forplikter vel også at han var en av de første som rettet flengende kritikk mot Solheim og Chaffeys utenrikspolitiske tilpassingslinje. Det er riktignok åtte år siden, men de fleste stridsemner i SV er minst like gamle.

Og der alte Fritz er gammel SF- og SV-er og var såpass markert at han ikke fikk fast jobb i NTB i begynnelsen av 1970-åra. Markerte sosialister ble eksportert, mens de gjenværende med tilløp til SV-sympatier ble sendt til Stortinget for å dekke interpellasjoner fra Berit Ås. Det pleide å kurere de fleste, men Fritz var allerede sendt til Marienlyst og ble aldri kurert. Og blir nå foreslått som Erik Solheims motkandidat til Stortinget av ingen ringere enn Berit Ås.

Det er ingen tvil om at Fritz Nilsen har hjertet på venstresida, men han lar sjelden munnen løpe over med det hjertet et fylt av. Han er en hjertevarm kyniker som stiller kritiske spørsmål til makthavere uansett politisk farge. Han er en av nestorene blant norske utenrikskorrespondenter, og kanskje ennå den fremste reporteren. Det var Fritz Nilsen som skildret den brutale nedslaktingen av studentene på Den himmelske freds plass i Beijing i 1989. Han levde og rapporterte fra gatene der Deng Xiaopings soldater ble sendt inn for å myrde det første spede tilløpet til demokratisk opposisjon i det kommunistiske Kina.

Nilsens øyenvitneskildringer gjorde så sterkt inntrykk at det den gang var snakk om å forlenge korrespondentperioden på ubestemt tid, men ingenting glemmes så fort som en god reportasjejobb. Fem år seinere tapte han kampen om Hongkong, men fikk i stedet Midtøsten. Og det er liksom der han hører hjemme. Med et tv-team på et barnesjukehus i Bagdad eller over en halvliter i baren på American Colony i Jerusalem. Med sin hese, litt brummende stemme og sine kyniske kommentarer.

Hans politiske engasjement på den norske venstresida har vært et drivanker som har sikret ham kontakt med norsk virkelighet, men vi som har sett ham gjennomsvett i kakibukser og fotovest i Midtøsten, har trøbbel med å se ham for oss i dress og slips på Stortingets talerstol. Eller som saksordfører for ferjetilskott i samferdselskomiteen. Selv om han og kona, Annegrete, bor på Nesodden.