«Intet menneske er en øy - hel og ubeskåren i seg selv».

Dette skrev den engelske dikteren og presten John Donne på 1600-tallet.

Jeg vil bruke årets siste dag til å reflektere over hva som knytter oss mennesker sammen. Vi trenger å minne hverandre om dette - i møte med de globale utfordringene vi står overfor, men også i møte med vår egen hverdag.

I november markerte vi at det er 60 år siden menneskerettighetserklæringen ble vedtatt av FN. Denne erklæringen er vi enige om på tvers av kulturer og landegrenser. Men ser vi nærmere på den, er den kanskje ikke så selvfølgelig - selv i vår demokratiske og trygge del av verden.

«Alle mennesker er født frie og med samme menneskeverd og menneskerettigheter», står det.

Hadde vi virkelig tatt dette innover oss, ville verden sett annerledes ut enn den gjør i dag.

Det bekymrer meg at mennesker i vårt eget land fremdeles blir forskjellsbehandlet på grunn av hudfarge. Vi opplever det i arbeidslivet, på boligmarkedet og i møte med det offentlige.

Heldigvis ser vi samtidig at det over hele landet gjøres viktig arbeid for å bygge ned skillene og bruke den ressursen som vårt kulturelle mangfold er. I mange ungdomsmiljøer har det blitt helt vanlig å være del av en vennegjeng med ungdom fra mange forskjellige land. Vi som er eldre har mye å lære av de yngre og deres naturlige forhold til en multikulturell hverdag.