Hoftesving

Jeg har alltid trodd jeg kunne gjøre absolutt hva jeg ville. Så kom arbeidslivet.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

MODER GRO VAR statsminister og soleklar sjef. Vi lekte cowboy og indianer, og det var like naturlig at jentene var indianerhøvding, som gutta. På den tida var det bare brannmann vi ikke kunne bli. Det ble til gjengjeld klart for oss under et skolebesøk ved den lokale brannstasjonen. «Nei, jenta mi. Du kan ikke bli brannmann», sa han som viste oss rundt. «Det er jo derfor det heter brannmann og ikke brannkvinne».

JEG LOT IKKE kvinnebrannmanndrømmen dø helt ut. Noen år seinere fikk også Norge sin første kvinnelig brannmann. Jeg valgte utland og universitet. Verden var åpen, og jeg tenkte litt som Siv Jensen. I hvert fall når det kommer til delen om at kvinnedagen ikke er så viktig lenger. «For - vi har jo alle muligheter. Jeg er minst like flink og kan gjøre akkurat det samme gutta. De kvinnene som sier noe annet, gjør seg selv til offer», mente jeg.

SÅ BEGYNTE arbeidslivet. «Du har hatt flaks. Kvinner blir kvotert inn overalt, nå til dags», er kommentaren som har fulgt meg. Som sports- og utenriksjournalist. Eller som korrespondent i Midtøsten. Det kommer ikke av at menn generelt er flinkere enn oss kvinner, om du skulle tro det. Men - er du kvinne på områder som før har vært regjert av menn, må det jo være noe som er galt: Jernkvinnen, som kjører over alt og alle. Den single karrierekvinnen, som er høyt og lavt. Uten barn, selvfølgelig («ikke rart at hu derre er uten mann og barn. Hehe»). Ellers så er kvinnen bare kvotert inn. For kvoteringskommentaren ser mer ut til å være regelen enn unntaket mange steder i norsk arbeidsliv. Til og med den fremadstormende akadamikeren Cathrine Holst, kåret til en av Norges ti intellektuelle her i Dagbladet, hører den stadig. Holst skrev nettopp en kommentar hvor hun sier at «vi må bli flere som sier i fra, vi må bli flere. Jeg utstår ikke å bryte barrierer i ensomhet. Først og fremst fordi jeg ikke klarer det», skriver hun.

I OVER TI ÅR har jeg oversett og forsøkt å ledd bort sårende, syrlige og ubetenksomme kommentarer fra mannlige kolleger. Jeg er ikke alene om det. Etter å ha lest Holst\' kommentar, videresendte jeg hennes hjertesukk til jenter i akademia, media, kommune og stat. Minutter etter tikket mailene inn. «Jeg biter det i meg, men det er jævla urettferdig og sårende», skrev en. «Du må kamuflere svarene mine godt. Ellers blir jeg beskyldt for å være illojal og utleverende», sa en annen.

DET GÅR KNAPT en uke uten at undertegnede og mine mailkvinner opplever eller overhører kommentarer som burde høre historiebøkene til: «Så deilig å se noen hofter svinge i skjørt her. Alt for mye joggesko om dagen». «Du kakler ikke så mye du» - som om kvinner generelt gjør det. Eller hva med «det er populært å la unge kvinner slippe til for tida. Før var det andre kriterier som lå til grunn for bokutgivelser». Vi strever oss fram, med enkle hoder og tanker. Folkens, vi har en jobb å gjøre!