Holt med politigrep

Selv rutinemessig politiarbeid, som fengslingsmøter og avhør, blir spennende i Anne Holts debutroman fra Politihuset i Oslo.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Slik fortsetter det tvers gjennom hele boka, som er en politiroman. Anne Holt har oddsene med seg i krimsjangeren, ettersom hun har førstehånds erfaring fra «bransjen», som politikvinne, nyhetsreporter og advokat. Verdens mest sentrale plassering hadde imidlertid ikke hjulpet henne en centimeter nærmere en vellykket kriminalroman, dersom hun ikke hadde behersket et saftig språk og en teft for dramaturgi. Anne Holt har begge deler.

Heltinne på Harley

Det er innsiden av Politihuset i Oslo som er arena for spenningen her. Umiddelbart høres det traurig ut, eller for å si det med Holts egne ord: «Grønnlandsleiret 44» hadde en sliten klang, grått og moderne, med bismak av offentlig udugelighet og interne stridigheter.»

Men her jobber politibetjent Hanne Wilhelmsen, flinkeste jenta i klassen. Profesjonelt korrekt, klok, ivrig og uangripelig. I sitt private «skap» har Hanne en rosa Harley-Davidson 1972-modell og en kjæreste som heter Cecilie. Hanne Wilhelmsen har potensiale til å bli en tøff gjennomgangsheltinne hvis Holt nå velger å utvide sitt første bokforsøk til en politiserie.

Det har også politiadjutant Håkon Sand, Hannes parhest i opprullingen av den aktuelle intrigen. Litt treig i avtrekkeren, litt knuget av bakrus og bondeanger, litt ulykkelig forelsket, akkurat passe til å bli en brukbar antihelt.

De to får ansvaret for å etterforske et angivelig hevndrap i narkotikamiljøet. Så begynner konturene å avtegne seg av en større mafiavirksomhet, som i tur og orden ser ut til å involvere kjendisadvokater, hemmelige tjenester og andre samfunnsstøtter. Her risikerer man å bli slått ned inne på Politihuset.

Politirealisme

Politiarbeidet er søylen i denne boka. Men «Miami Vice»-delen av arbeidet - biljaktene, de nattlige spaningene, skuddvekslingene og de dramatiske pågripelsene - er ingen spenningsdrivende hovedsak. Anne Holt utfører derimot det kunststykket å få rutinemessig jus- og papirarbied til å bli thriller-preget. Jeg holder pusten og krysser fingrene for at politiadjutant Sand skal ha et solid nok fengslingsgrunnlag når han framstiller en mistenkt for forhøresretten. Detaljrikdommen i Anne Holts realisme virker merkelig nok ikke hemmende på framdriften i historien.

Kvinneblikket er til stede, om ikke i påtrengende grad. Man ser det i observasjonene av f. eks. et enslig fotografi i en stoffmisbrukers kondemneringslelighet, i beskrivelsen av angst og søvnløshet eller i karakteriseringen av menn med oppbretta armer på dressjakta. Men Holt lager ikke noe nummer av, koketterer ikke med, at hun holder seg med en kvinnelig hovedperson.

Personlig hadde jeg ønsket at hun hadde vået å gå inn i en annen type krim-problematikk enn guttas skyte/smugle/konspirere-reportoar, særlig siden vi vet at mer enn halvparten av sakene som verserer i det norske rettsapparatet for øyeblikket er sedelighetssaker. Det lar seg gjøre - som f. eks. den amerikanske forfatteren Andrew Vachss har vist - uten at det behøver å bli pornografi eller sosialpornografi.

Uansett, sannsynligheten er stor for at Anne Holt blir en ny bestselgerleverandør av folkelig krim. Ettersom det gjerne betyr flere oppfølgere, medfører det en heftig produksjon av intriger. Og da an vi jo håpe at Anne Holt tør finne noe «annerledes»?