Homofile blir «mer homo» i byen

Undertrykker sin personlighet på bygda.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

- HOMOFILE RØMMER BYGDENE, var overskriften i en artikkel i Stavanger Aftenblad i 2005. Artikkelen var bare en i rekken av saker som omhandler hvor homofiendtlig bygdenorge er.

Stemmer det?

Taran Leifsons har i sin masteravhandling i geografi «Sted, kropp, identitet og seksualitet» undersøkt hvordan steder og situasjoner påvirker homofiles seksualitet og kropp. I oppgaven har han gjennomført dybdeintervjuer med homofile gutter om det å vokse opp på bygda og bo i byen.

ALLE ÅTTE INFORMANTENE fortalte at de hadde latet som de var heterofile, men det var ikke snakk om å skjule legningen sin hele livet. Det å komme ut av skapet beskrives som enklere enn før, fordi homofili i større grad er akseptert. De fleste husker likevel barndommen på bygda som homofil som vanskelig:

- Det er ganske kjipt. Det er ikke så mange flere, sier Andreas i avhandlingen.

Men han tror det ville vært rart uansett om hvor han vokste opp, fordi han følte seg annerledes enn andre.

- Jeg gjorde en ganske bra jobb i å overbevise resten av verden av verden at jeg var fullstendig aseksuell, sier Tor, som forteller at han meldte seg ut av bygdefester og så videre, fordi han ellers måtte ha avslørt at han var homofil. Og det var vanskelig å undertrykke seksualiteten:

- Det å undertrykke den siden puberteten, det er fryktelig tugnt da. Det er helt forferdelig.

Alle informantene untatt en følte seg som outsidere på bygda. Årsaken de legger frem er at det ikke fantes likesinnede. Jørgen forteller at han holdt seg unna bygdas samlingssteder.

- Jeg visste at det var typer der som ikke ville godta meg.

DE FLESTE AV INFORMANTENE sto ikke fram før de hadde flyttet fra bygda. Svein overspilte heterofil og kommenterte alle damene han så:

- Jeg bare undertrykte det og tenkte at dette her er bare en fase. Jeg fikk bestandig på et vis og tenkte at jeg har noe i meg som jeg aldri kan fortelle noen.

Men da han startet på videregående oppto ryktet om at han var homofil.

- Det var fordi vi var fire stykker som hang sammen hele tida, og jeg var den eneste guten. De jentene trodde heller ikke at jeg var homo, for jeg brukte så enormt mye tid på å overbevise dem og meg selv om at jeg ikke var det. Jeg brukte mye tid på å snakke om damer, og fy faen se så bra og sånne ting.

Men likevel mener Svein det ikke var et særlig stort problem å være homofil i ungdomsårene, fordi han fornektet det og ventet på at det skulle gå over.

TOR KOM UT AV SKAPET da han flyttet til et større sted, og de andre forteller lignende historier. Tor flyttet straks han hadde sjansen, etter videregående, og har ingen planer om å flytte tilbake.

Unntaket er Magnus, som var 15 år da han sto fram på hjemstedet. Han ble frosset ut av klassen, slått ned og guttene i klassen nektet å dusje sammen med ham etter gym. Likevel er Mangus stolt av å være homofil og av byda si, og vil gjerne flytte tilbake om noen år. Han har forsont seg med situasjonen.

Det har ikke Jørgen, som også sto fram som 15-åring.

- Når jeg tenker tilbake på der mamma bor, det er liksom all bad. Jeg tror jeg aldri har fremhevet det på noen god måte, med mindre jeg virkelig tenker over det, for automaten er bare sånn fysj, æsj, aldri mer, vekk. Og alle de slemme guttene.

HOMOFILE KARSTEN er den eneste av informantene som vokste opp i en by, nord i Norge. Han forteller i avhandlingen om sin ut av skapet-erfaring, og den er annerledes enn bygdeguttenes.

- Det ville ikke vært noe problem for meg å stå fram som homo på et tidligere tidspunkt. Jeg har liksom alltid vært en person som alle andre har regnet med har vært homo uansett.

Likevel drøyde det, og Karsten mener han selv er årsaken. Han ville ikke innse at han ikke var heterofil. Han så på det å være homofil som negativt, noe han ikke ville identifisere seg med. Da han var 18 traff han ei jentE som han ble kjæreste med, og det tok enda lenger tid før han sto fram. Da han første gjorde det, så han på det som et nederlag. Han synes fortsatt idag å trekke seg unna homomiljøet, og forteller at han ikke ønsker å knytte seg til dem som gruppe, blant annet fordi homofile kan bli intense.

De andre, bygdeguttene, forteller at de tvert om så på det som svært lettende å stå fram.

BLE DE «MER H0MO» da de kom ut og ut fra byda? I avhandlingen svarer informantene ulikt, selv om alle har opplevd det som kalles kroppslige endringer etter at de sto fram. Andresas mener man kan være mer utadvent homofil i et homofilt fellesskap.

- Jo flere homser som er i rommet, jo mer homo blir vi alle sammen. Hvis jeg er sammen med masse heterofile gutter så sitter ikke jeg og: Åhhhh. Vi må skrulle lit av og til. Det må ut en gang i lant. Jeg gidder ikke være sånn hele tida.

Magnus ble sett på som mer maskulin før han sto frem. Ifølge avhandlingen står maskulinitet sentralt på bygda. Å være mann blir gjerne satt i sammenheng med aktiviteter som fremmer maskulinitet, som jakt, fiske og gårdsdrift.

Svein forteller om sitt liv på gården som homofil. Et sted der det å mestre store landsbruksmaskiner, naturen og jorda knyttes til rural maskulinitet. Selv vil ikke Svein ta over gården, bare bo der, og ser ikke bort fra at folk knytter det at han er homofil til det.

HVA BETYR BYGDA for oppveksten til homofile? Bare en av informantene trekker fram byda som hemmende. De andre vet ikke helt. Tor mener han kom senere ut av skapet, at han mistet mye av undgdomstida, eksperimentering, utprøving av kjærlighet og seksualitet, fordi han ikke kunne prøve og feile.

De andre trekker fram at det nok føles rart å vokse opp som homofil uansett hvor man bor. Kartens historie bekrefter det. Han vokste opp i by og hadde homofile venner, men ville selv ikke innse at han var homofil. Han var imidlertid mest opptatt av at han selv ikke ville være homofil, ikke hva andre ville si.

ALLE INFORMANTENE mente at homofili er medfødt, og at byda derfor ikke har påvirket dem i særlig grad, altså snakket de da om seksuelt begjær og tiltrekning. Det som kan ha blitt påvirket var den homofile identiteten, som er formet gjennom oppveksten og kan være annerledes om man har vokst opp på et større sted. Det å komme ut av skapet kan påvirkes av bygda. Som Tor sier: Bygda er heteronormativ og fremmer en heterofil væremåte.

I urbane områder er det lettere å finne homofile nettverk. Men også i byer finnes det negative holdninger til homofili. Det er ike slik at bygd eller by skaper lik identitet. Ulike personer former sin identitet, mens ulike steder kan oppmuntre til den ene eller andre praksisen.

De fleste velger å flytte fra til byen før de står farm, og her har de utviklet og formet identiteten sin sammen med andre homofile, for å finne ut hvem de faktisk er. Informantene har endret seg etter flytting til urbane områder. De fleste har utviklet en anne, og mer homofil identitet etter å ha flyttet fra bygda.

Informantene forteller at deres fysiske fremtoning og seksualitet endres ut fra hvor de er. Jørgen og Svein, som bor på bygda, har tillakt seg en mer maskulin fremtoning for å unngå å bli stemplet som homofile og ta stilling til legningen hver dag. Ved å flytte til byen har mange utviklet en permantent forandring, kroppsspråk og måten de snakker på er blitt mer utagerende og feminin. De snakker med lysere stemmer, gestikulerer mer og sitter og går på en annen måte. Årsaken er at byen ses på som mer tolerant, det finnes nettverk og utesteder for homofile. Det påvirker bekledning, sminke og kroppsføring.

På den annen side, Broke back Mountain-historier er det nok større sjanse for å møte på bygda.

Denne artikkelen er skrevet av Magasinets nettredaksjon, og ikke publisert i papirutgaven. Har du spørsmål eller kommentarer, send dem til oss på mail.