Hompetitten

Ett år etter Prøysen-debatten dukker kommentarene opp. Både som revy og review.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Publisert
Sist oppdatert

I FJOR BLÅSTE Prøysen-debatten gjennom sommer-Norge, utløst av en kronikk skrevet av biografen Ove Røsbak. Var Prøysen homofil, eller bifil? Og i så fall: Var dette noe som burde snakkes om? Ville det ha betydning for tolkningen av hans litterære verk, for hans posisjon som kunstner?Et drøyt år seinere dukker Prøysen opp i mange sammenhenger, som et ekko av ordskiftet fra den hete sommeren 2004. Musikalsk er han til stede på to vidt forskjellige steder. Humoristene i vokalgruppa Cheezy Keys har lagd et Prøysen-dragshow til sin revy «Finn fem feil». Effekten er ustyrtelig komisk, der de fem guttene gir sanger som «Du og je og dumpappen» og «Lille måltrost» nye dimensjoner.Mer seriøs i anslaget er Prøysen-tolkeren Jørn Simen Øverli, som på plata «Prøysen-visene som forsvant» presenterer ukjente viser fra radioen, «farlige, frekke og såre sanger om mobbing, snobberi, hevntanker, misunnelse, utroskap, horer og seksualitet på 50- og 60-tallet». Det er knapt tilfeldig at siste låt på plata er «Vise om løgna». Som Øverli selv kommenterer, var dette diktet blant «bevisførselen» til Ove Røsbak i kronikken i Dagbladet.

OVE ANDRÉ MANUM trekker fram et annet dikt i sin artikkel «...det fins så mange lengsler å spekulere i» i bladet Bokvennen, om «Alf Prøysen i en homolitterær tradisjon». I diktet «Mannen på holdeplassen» skriver Prøysen om en mann som på vei hjem fra kontoret venter på trikken. Der ser han en viss «du» (diktet sier ikke noe om kjønn) som kikket tilbake, «og var så pen». Blikk-kontakt oppstår, drømmene blusser opp. Kontoristen venter to trikker, men hopper på den tredje. Det angrer han, straks han ser den andres skuffelse gjennom ruten: Jeg fant ikke hav, jeg fant ingen himmelMen hverdagens melankoliO du som jeg angrer. O brødre i nødenLa trikk nummer tre gå forbi. Dette diktet tolker Manum inn i en «klar homolitterær tradisjon». Han sammenligner det med dikt av andre poeter innenfor samme sjanger. Han slår dessuten fast at «deler av norsk kulturelite» sommeren 2004 gjennom Prøysen-debatten ga uttrykk for at «homofile er mindreverdige».

PRØYSEN-DEBATTEN svever også over vannene i et innlegg Jan Olav Gatland skriver i Prosa, «Om pripne biografar», der han gjennomgår forfatterbiografer som mer eller mindre åpent omtaler sine objekters homofili -   og enkelte kritikeres holdning til det som blir presentert. Artikkelen argumenterer sterkt for at et skrivende menneskes legning har betydning for tolkningen av både livet og verket. Mer spøkefullt går Anne-Cath Hærland inn i Prøysen-syndromet i et utdrag fra boka «Krig og fred og politikk og religion og sånn» i Bokklubbens nye blad Bokmagasinet, der hun skriver om sitt forhold til biografier. Hærland raljerer på stand up-vis over hele debatten. Hun mener at uttrykket «Hæinn er ænsles» (brukt om Prøysen på Hedmarken) ikke uten videre kan oversettes til «at mannen var hardcore soper», like lite som det at «Prøysen skrev \'Musevisa\', beviser at han var hetero». Hærland fleiper, men hevder ikke desto mindre at Røsbak er drevet av sitt «infantile markeringsbehov». I motsetning til Alf Prøysen, antakelig.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer