Hompland kommenterer: - Kjærlig tvang til barnepass

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

DE ALLER FLESTE ferske fedre er hjemmeværende i fire uker. Slik har det vært i seks-sju år, og det hadde vært hyggelig om årsaken var endrede mannsholdninger til barnepass og likestilling. Men det er det neppe, for så raskt endres ikke inngrodde forestillinger om naturens orden, kjønnslig arbeidsdeling og samfunnets organisering. Også blant unge gutter er det stadig en utbredt oppfatning at vask og bleieskift er kvinners ansvar - og særlig mødres. Det er ikke lett å endre holdninger, og det er enda lenger fra holdning til handling.

FRIVILLIGHETEN alene har ikke gjort de ferske fedrene til bleieskiftarbeidere. Det er også et økonomisk regnestykke med i bildet. Småbarnsfedrene er utsatt for en stor porsjon kjærlig tvang gjennom en fiffig offentlig ordning: Den betalte fødselspermisjonen varer et år, men mødrene kan ikke ta ut alt sammen. Fire av ukene faller bort dersom ikke barnefaren tar dem.

Kombinasjonen av moralsk snert, økonomisk gulrot og departemental pisk har gjort susen. Det viser effektiviteten i statsfeministisk likestillingspolitikk når det settes penger bak kravene. Slike statlige pakker har vist seg å være uendelig mye mer effektive enn alskens holdningskampanjer. Gode formål i familiepolitikk, forbrukerpolitikk og miljøpolitikk tar ikke av før de blir koplet til lover og regler og økonomiske incentiv som belønner de gode og straffer de slemme. Da blir de til gjengjeld allmenn praksis så fort at vi raskt glemmer at det ikke alltid har vært slik.

MED SITT FORSLAG om å utvide pappadelen av fødselspermisjonen til tre måneder, gjør likestillingsdirektør Mona Larsen-Asp det klart at barneomsorg ikke er kvinners enemerker, og at det er forskjell på kvinnesak og likestilling. Hun vil ta fra mødrene og gi til fedrene for å gjøre mennene mer likestilte i forhold til barna.

Den vordende far og husfar Trond Giske er forutsigelig politisk korrekt så det holder. Han vil gjerne ha mer pappapermisjon, men ikke på bekostning av mor. Selv har han timet det så godt at han kan legge tre måneders stortingsferie på toppen av fire ukers fødselspermisjon.

PAPPAPERMISJON er stadig mannlig tid med barn på mødrenes vilkår.

Det er egentlig ikke mannen som får lønnet permisjon for å være sammen med sitt barn; han kan bruke fire uker av hennes. Menn tjener ikke opp egen rett til fødselspenger. Faren er avhengig av at barnets mor har vært i arbeid i minst halv stilling de siste seks månedene før barnet ble født. Og mannen får fødselspenger etter hennes inntekt og stillingsbrøk - ikke i kraft av eget arbeid og faderskap. Om faren tjener mer enn mora, og det gjør han ofte, så taper familien mer på det desto lenger permisjon mannen tar. Dersom han ikke har en særavtale om at arbeidsgiveren skal betale mellomlegget - noe bare få har.

LIKESTILLINGSDIREKTØREN frir åpenlyst til Kristelig Folkeparti og Bondeviks omsorg for «barnefamilian» når hun argumenterer med at utvidet pappapermisjon vil styrke norske kjernefamilier og få ned skilsmissetallene.

Det kan kanskje gå slik, men det kan like gjerne føre til at kranglene blir tøffere og mer opprivende ved samlivsbrudd. Menn som har hatt mer positiv nærkontakt med sine barn, blir neppe enklere å ha med å gjøre i barnefordelingssaker.