Homser til pynt

Når homser vises fram er det til pynt for en eller annen shoppingkåt frue i butikken til Louis Vuitton, eller som en skrullete figur i en eller annen såpeopera. Lett å le av, lett å like.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

På Zebra-tv kan vi nå endelig få se vår vakre kjendisstylist Jan Thomas (uten etternavn) style eliten samtidig som han oppdager nye «stjerner» innen sminke- og skjønnhetsbransjen. Jan Thomas har tatt det beste fra sine favorittprogrammer – Extreme Makover, The Swan og Motepolitiet, og lover seerne en følelse av å være med bak kulissene. I Dagbladet Fredag (19.10.07) får man også vite at Jan Thomas ikke passer inn i «skrullebåsen» og at det er vanskelig å forene normalitet med homoseksualitet ut fra forventninger i samfunnet, og at han opplever mange homser som «en gjeng feiginger», fordi «de gjemmer seg bak en streitingmaske». Ja vel?

Vi har sett det tidligere, homser som er behjelpelige med å fikse på den håpløse heterofile majoriteten. Denne degenererte delen av menneskeligheten. Vi har hjulpet de heterofile med å finne de rette møblene til hjemmene deres. Rette klær. Riktig stil. Og de rette kjærestene. For ikke noe kan de på egen hånd, og vi vil jo så gjerne hjelpe. Er da dette et problem? Nei, ikke et problem, men et tegn i tiden. For diskusjonen har allerede vært i gang ei tid. I Sverige kom boka Bögjävlar ut tidligere i år, der en rekke middelaldrende homser går hardt ut mot det glattbarberte, impotente og overpolerte bildet av homseverden. I denne sammenhengen har det vært ganske så stille her i Norge.

Queer. Gay. Homse. Skeiv. Ordene er mange, og (tro meg) ingen verden er så beinhard og nådeløs som homsenes. Det er et kastesystem der ingen har merker i panna, men der alle likevel vet sin definerte plass i hierarkiet.

Straffetrusler, fortielse og tabuisering, konflikter med kirken. Homser har ført en lang og hard kamp for å få lov til å bli en akseptert del av samfunnet. Første skrittet var avkriminaliseringen 1972. Deretter partnerskapsloven, og nå planleggingen av en nøytral ekteskapslov. I denne prosessen har mange «subgrupper» innen homsekulturen blitt skjøvet til side, f.eks. de hivpositive. Kampen for å framstå som mest mulig normale har gitt resultat. Vi kan snart gifte oss i kirken og adoptere barn som alle andre. I dette bildet passer de vellykkede, de unge, de vakre, de morsomme, de ressurssterke.

Ja, bare det som ikke forstyrrer får vises på tv. Det skal være korrekt og impotent. Derfor får vi en passe dose med Jan Thomas. Derfor får vi Will & Grace. Derfor får vi se homoparet i Berlinerpoplene spise gåselever. Og vi får le av en gjeng skrullinger som gjennomgår militær trening. Det er bare på disse premissene homser får være med.

De lengst nede i kastesystemet eier ikke livets rett, ikke på tv og knapt en gang i virkeligheten. De som fyller hodet med poppers på Club Hercules. De som drar til Playa del Ingles for å få sex. De som håper at sjefen aldri får vite.

I år 2007 kan alle være queer, men ingen har lyst til å være gay. Queer er sexy, narsissisme og upolitisk. Gay er frigjøring og politisk aktivisme. Den heterofile mannen er fortsatt normen. Lenger er vi ikke kommet.

Når får vi for eksempel bli med Erling Lae på gaysauna? Når får vi bli med Homsepatruljen på cruising i Oslos parker? Nei, akkurat, vi får ikke det. Det passer ikke inn. Ikke i den nye konforme homseverden. Hyttekos, vafler og sminketips passer, men for Guds skyld, skjerp dere, ikke noe snusk. Derfor sover Jan Thomas med bamsen sin og vet knapt selv når han hadde sex sist. Ikke heller har han noen tro på at han blir gift, for mannen må være «litt Madonna. Litt Ashton Kutcher, litt Hillary og Bill Clinton». Nei, homser til pynt har ikke sex. Ikke sånn sex. Den eneste gang man hører om homser og sex er når Smittevernoverlegen advarer mot et nytt syfilisutbrudd.

Kanskje er jeg urettferdig, kanskje Erlig Lae ikke går på Oslos sauner. Nei, ikke vet jeg. Det er ikke poenget. Poenget er at homsene har bidratt til å usynliggjøre seg selv og sin kultur. Vi har ganske ukritisk latt oss assimilere inn i den heterofile majoriteten. Når vi vises er det til pynt for en eller annen shoppingkåt frue i butikken til Louis Vuitton, eller som en skrullete figur i en eller annen såpeopera. Lett å le av, lett å like. Homsekulturen som skulle være grenseoverskridende, ikke-konform, og inkluderende, er blitt platt og uten innhold. Det er Lacoste, blekmiddel og SATS. Avisen Blikk, homsenes «partiavis» er en symbiose mellom Ikea-katalog, Foreldre & Barn, og Mental Helses medlemsblad. Ja, det er historieløst og ganske så dumt. Men kanskje er dette prisen man må betale for å få kalle seg normal?

I det store og hele handler ikke dette om Jan Thomas som person. Ikke heller om Erling Lae eller Homsepatruljen. De virker jo tross alt som ganske hyggelige karer.

Om det å sminke kjendiser er det mest meningsfulle en kan få ut av livet, så hvorfor ikke? Hver enkelte finner sin egen lykke. Selv har jeg tørket dritt på gamlinger, og jeg vet ikke om det er bedre eller verre enn å vokse underlivet til Sharon Stone. Bedre betalt er det i hvert fall ikke. Nei, spørsmålet jeg stiller meg selv er om det er dette homser har kjempet for de siste tiåra? Var det for retten til å gjøre Deg om til en supermodell? For at dere andre skal få kunnskap om hvordan man legger på den ultimate finishen? Eller bare det, for å kunne få kalle seg normal?

PLATT PYNT: Kjendisstylist Jan Thomas er en typisk «homse til pynt», mener innleggsforfatteren. Homsekulturen som skulle være grenseoverskridende, ikke-konform, og inkluderende, er blitt platt og uten innhold.