Honnørord og realiteter

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
  • Norsk lokaldemokrati blir jevnlig besunget i sfæriske vendinger, akkompagnert av kommunal sutring over trange budsjetter. Sangkoret består av politikere på ulike nivåer. Publikum deltar sjelden, men så har de fleste ikke gehør for den slags toner. Grunnen kan være at virkeligheten fortoner seg nokså annerledes for dem som styres enn for dem som styrer.
  • I gårsdagens utgave av Dagbladet leser vi for eksempel om ekteparet som må punge ut med 6450 kroner i måneden for å ha sine trillinger på skolefritidsordningen. Det skyldes, ifølge reportasjen, at det fra januar i år ble slutt på såkalt «øremerkede» midler fra staten til kommunale SFO-er. I dette tilfellet har det resultert i at trillingenes plasser til sammen er blitt nesten 5000 kroner dyrere enn de var i fjor høst.
  • Dette er bare ett eksempel på kontrasten mellom politikernes ideelle målsettinger og realitetene. Det er bare et snaut år siden statsminister Kjell Magne Bondevik og Erna Solberg skrøt av at kommunene ville få en historisk økning i såkalt frie midler. Få år tidligere hadde daværende kommunalminister Sylvia Brustad startet prosessen med å redusere de øremerkede midlene, som vi forsto var de rene tvangstrøyer for kommunene.
  • Det vi altfor sjelden får høre, er hva konsekvensene av økt kommunal frihet er. Det er økte SFO-priser, større skoleklasser, færre lærere, større skoler, høyere egenandeler på hjemmehjelp, strengere kriterier for bruk av TT-drosjer, dårligere bemanning på sykehjemmene. Dette skjer ikke fordi kommunepolitikere er onde eller dumme, men fordi de er fattige. Deres budsjetter er trange. Mindre øremerking og mer frie midler innebærer en frihet til å velge på nederste hylle: Hvilket tilbud skal vi skjære ned i år? Hvilke «priser» skal vi skru opp?
  • Prinsipielt er vi for et levende lokaldemokrati, gjerne med stor variasjon. De politikerne som er nærmest sine velgere, bør også forvalte mest mulig av de midlene og den tilliten deres velgere har gitt dem. Men når økt kommunal frihet innebærer at rikspolitikere skriver fra seg ansvaret og overlater til kommunepolitikere å velge mellom pest og kolera, vil vi heller ha en minister å skyte på enn en forhutlet ordfører.