Hør, støvet faller

Nationaltheatret har lagt høsten til rette for sine mannlige scenekunstnere. Under gullbuen står nemlig tida stille. Utenfor raser verden videre med både kvinner og menn i rollene.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

ENDELIG VOKSEN, nå går jeg i pausen. Oftere og oftere går jeg i pausen. Teater engasjerer meg sjelden. Teater handler om for lenge siden. En gang satt jeg ei hel uke, kveld etter kveld, på første rad for å oppleve teaterdynastiet Maurstad i «Lang dags ferd mot natt». Men så gikk jo tida. Og selv om de evige spørsmål består, forandret verden seg alle andre steder enn på teatret, der de gamle fortsatt får være eldst. Bortsett fra damene. Mannlige skuespillere varer livet ut. Det er en evinnelig debatt. Hvorfor får ikke kvinner roller på teater? Hvorfor skriver ingen for kvinner? Hvor blir det av de voksne kvinnene på scenen?

JEG VET IKKE hva de gjør med skuespillerinner som ikke er selvdøde før de er førti år. Henger dem i snoreloftet? Hvis ikke damene frivillig setter seg på bakrommet og venter på å bli yngre, da? Eller de gjør som i eventyret, lar hekken vokse i håp om at Stein Winge kommer og henter dem en vakker dag. Det kan selvfølgelig tenkes at voksne, overtallige skuespillerinner fordunster ved at de gradvis går opp i en høyere enhet, som en del av Wenche Foss. Men hittil har de fleste ventet forgjeves. Verken teatersjefen, instruktøren eller dramatikeren har vist seg på den hvite hesten. Den som kommer, er i stedet en helt fersk kvinne, nyutdannet fra Teaterhøgskolen, et slående vakkert talent som skal igjennom repertoaret fra Julie via Hedda og fru Alving, inntil hun dør som mor Åse i forholdsvis ung alder, midtveis i stykket.

DET ER kvinnenes tragiske skjebne, ifølge Nationaltheatrets forholdsvis nye sjef, Eirik Stubø. «Teatret er et mer nådeløst sted for kvinner enn for menn,» sa Stubø skjebnesvangert til Dagbladet tidligere i sommer. Ooh, it's a man's world. Og hører jeg ikke feil, knirker det i nakkevirvlene fra alle som nikker seg enig med Stubø. Det er Stubø som i høstsesongen har sysselsatt teatrets mannlige krefter og som nå klager som et grettent gresk talekor: Dramatikere der ute, vær greie mot damene, skriv roller for kvinner, helst for de voksne kvinnene.

BØNNEN TIL den ukjente dramatiker om flere kvinneroller er passivitetens uforpliktende ritual. Heldigvis har en rekke kvinnelige skuespillere skjønt det og tatt saken i egne hender. De tar permisjon og sysselsetter seg selv i større og mindre forestillinger på privatteatrene, eller jobber for seg selv på biscenene, ofte til strålende kritikker. Riksteatrets sjef Bente Erichsen har et repertoar med kvinneprofil. På Trøndelag Teater leter teatersjef Catrine Telle bevisst etter oppgaver for sine kvinnelige medarbeidere. Og hun finner. Jeg tar henne på ordet når hun sier til Dagbladet at det finnes en rekke begavete kvinnelige dramatikere der ute i verden. De er faktisk heite navn i større land enn vårt. Det gjelder bare å se dem.

SÅ DA SVARER jo en eller annen genial mannlig instruktør at teaterkunsten ikke lar seg forene med banal kvinnekvotering, at teaterkunstens oppgave slett ikke er å speile den trivielle virkeligheten. Som om kvinnene som etterlyser sin tilstedeværelse innenfor den kunstformen vi kaller teater, egentlig vil tilbake i 70-åra, da staben ved Hålogaland Teater hadde samme rettigheter og plikter til både å betjene sentralbordet og å spille kong Lear i sosialismens og kvinnefrigjøringens navn, kamerater. Størst av alt er som kjent, og som alle damer vet, kunsten.

DERFOR HAR unge teatersjef Stubø skiftet ut høstens tradisjonelle Ibsen-festival med en festival for samtidsdramatikk for å unngå et repertoar preget av svisker og søvndyssende likegyldighet. Etter en elendig vårsesong der en middelaldrende og frodig Anne Marit Jacobsen til slutt måtte redde teatersjefen med sin sagnomsuste monolog «Lilli Valentin», skal Stubø i høst fornye scenekunsten med eviggrønne «Tartuffe» av Molihre og den visstnok stadig like aktuelle Alexandre Dumas og hans tre musketerer, for å understreke mitt poeng om at kunstens oppgave på ingen måte er å speile sin samtid.

MAN ZAPPER IKKE i teateret. Det er derfor jeg går i pausen. Ikke fordi jeg teller rollefordelingen mellom menn og kvinner. Jeg har knapt tanke for om instruktøren er kvinne, om kostymeansvarlig er mann. Jeg går hver gang jeg ikke blir berørt. Som jeg tillater meg å smelle igjen ei bok før slutt, ubønnhørlig og uten høflighet. Livet er for kort, valgene for mange til å bli dannet sittende når kunsten ikke berører. Da spiser jeg heller vond lapskaus i pausen under den tre timer lange forstillingen «Personkrins 3:1» av Lars Norén på Det Norske Teatret. Jeg reiser like til Stockholm for å se Ingmar Bergmans oppsetning av August Strindbergs «Spöksonaten» på Dramaten. Stort og begavet teater dreier seg alltid om oss, om menn og kvinner.

TEATERETS OPPGAVE er selvfølgelig å handle om våre liv i all sin komplekse forvirring, hele livsløpet igjennom. En teatersjef som ikke trenger kvinnelige teatermedarbeidere til å være med på å gjennomføre og utvikle dette prosjektet, avslører en uvitenhet om sin samtid på linje med de latterligste av næringslivstoppene når de dyrker mannskulturen og hverandre på styrerommet.

JØYE MEG, be oss vente på at en eller annen skriver en kvinnerolle han kan bruke. Da går jeg heller på kino og ser oldingen Sean Connery sette løstennene i Britney Spears. Eller var det Roger Moore?