Horehøyre

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

TIDSÅNDEN: Nina Witoszek kommer med noen morsomme betraktninger om noen samtidsdebattanter, som hun klassifiserer i termer som Horevenstre, Pampersgenerasjonen, Tvisyntvenstre og Barnerumper.

Dette er en øvelse som godt kan videreutvikles. La oss gjøre som henne, slutte å snakke sak, og i stedet konsentrere oss om parodiske posisjoner, infantile karakteristikker og konspiratoriske strategier. Witoszeks egen posisjon inngår jo i tidens mest interessante og populære bølge. La oss i hennes ånd kalle den «Horehøyre».

Horehøyre kan defineres som folk som (ut)definerer motstandere og deres argumenter som politisk korrekte for selv å framstå som modige og i opposisjon.

Horehøyre appellerer til nordmenns selvgodhet. I motsetning til Horevenstre som kritiserer eget samfunn, går de til angrep på en ytre fiender. Der Horevenstre omfavner Blekkulf og Benjamin Hermansens minne, steiner Horehøyre en hijab.

Horehøyres skremselsstrategi er den indre femtekollonne, som spiller på en lang tradisjon i Norge, enten det er snakk om jøder, kommunister, tatere, sigøynere eller muslimer. Mantra er at vi må stå opp og forsvare våre verdier før det er for sent. Slik framstår de som modige kjempere på barrikader, mens de i praksis er et kavaleri fra La Mancha som skaffer seg et stabilt faktureringsgrunnlag på dissidentillusjonen. De klarer likevel å beholde den effektive offerposisjonen, som om Hege Storhaug, Herman Willis, Frank Rossavik, Jon Hustad eller Halgrim Berg ble nektet spalteplass.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Horehøyre påberoper seg den edle kamp mot overgripende menn og for svake kvinner. Et typisk utsagn fra Witoszek er «Muslimer behandler alle kvinner som kveg». At kvinner svarer at det å gå med hijab bør være samme rett som å ikke gå med den, påvirker ikke Horehøyre, som går i to fjerdedels takt, uten sans for nyanser. Horehøyres mest elskede ikoner er derfor innvandrere som kritiserer andre innvandrere. De er selvfølgelig uhyre populære blant Norge for nordmenn.

Horehøyre har klart å skape kollektiv rettroenhet, ikke bare ved å brenne hijab, men særlig ved å produsere tekst som forteller like mye om den virkelige verden som Snorre gjør om kokosnøtter. Man tar en hendelse fra Taliban og smører den utover Tøyen. Horehøyre trenger ikke utdannelse, rederlige referanser eller presise adressater. Det gjelder bare å framkalle et bilde av en venstreside som beundrer bin Laden, og at snillismen noensinne har eksistert.

Horehøyres topos er indignasjonen, i motsetning til Horevenstres skam. Det gjør dem langt mer aggressive. De er fanatiske og skriker til fletta tar dem, og er i likhet med sitt speilbilde, AKP-ml, helt uten humor. De er derfor en potent kraft i den politiske marsjen. På samme måte som Horevenstre elsker de imperier og autoriteter. Horehøyres støtter gjerne bruk av hvitt fosfor og klasebomber når fienden er undermåls og dere sak er edel. De hater dialogen og elsker uniformen.

Horehøyre er en del av et ideologisk marked i rask utvikling. De er mot rasisme, men de er også mot muslimer. De er for religion, men mot islam. De er for karikaturtegninger av Muhammed, men mot å brenne flagg og velte gravstøtter i ytringsfrihetens navn. Det som selger, er å fortelle at et lovbrudd begått av én muslim er typisk for alle muslimer.

Horehøyres favorittskjellsord er PK – politisk korrekt. Det ironiske er at selve «mister PK», hovedrepresentanten for den skravlende klasse; Aslak Nore, nå har meldt seg på marsjen. Når nå Horehøyre tar den politisk korrekte stafettpinnen fra venstresiden skal det bli spennende å se om de klarer å finne et nytt skjellsord.

Årsaken til at akkurat Nina Witoszek kjemper om å heve Horehøyres fane høyest i kampen mot møllene, kan forklares ut fra den polske historien. Siden Polen, i motsetning til Tyskland, aldri tok et ordentlig oppgjør med fascismen, er både de antisemittiske tradisjonene og autoritetsbeundringen videreført. Å gå løs på muslimer er en strategi som passer krigens vinnere for å slippe å se bjelken i eget øye. Det er ikke tilfeldig at det er de landene med selvbilde som liberale som er mest anti-muslimske i Europa, mens Tyskland og det post-koloniale England er mer liberale i handling.