Horens rett

Vi kan ikke bekjempe den kyniske prostitusjonstrafikken uten å ta hensyn til de prostituertes rettigheter som mennesker.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Bare det å bli kalt hore gjør at andre kan tråkke på din verdighet, banke deg opp og frata deg dine rettigheter som menneske, uansett om det er på en ungdomsskole i Oslo eller på gata i Teheran. Hvis det er slik at vi lever i en verden hvor kvinners rettssikkerhet er så lett angripelig at enkelte kan tillate seg å utsette dem for overgrep bare ved bruk av ordet hore, hvilket menneskesyn utsettes da de for som virkelig er drevet til å selge sin kropp? Til og med narko- eller våpenpusheren møter mindre forakt enn en kvinne som selger sin kropp. Selv hos politiet møter slaver som ønsker å bli frigjort fra kriminelle norske halliker mistenkeliggjøring og ydmykelser hvis de ikke kan eller vil slutte å prostituere seg.

Horesynet i ethvert samfunn kan fortelle oss sannheten om menneskenes seksualmoral og konsekvensene av de rådende kjønnsrollenes grusomme baksider. Men det forteller også paradoksalt nok om behovet for seksuell frigjøring og likestilling.

I Tyskland har prostituerte organisert seg, betaler skatt og har pensjonsrettigheter. Dermed har man avgjort at de også har samme krav til beskyttelse mot overgrep. I Algerie er enslige kvinner blitt utsatt for gruppevoldtekter og drap, beskyldning fra en hvilken som helst mann om at en kvinne er prostituert er nok til å begå kriminelle handlinger mot henne. Her ser vi kvinneforakten som et resultat når menneskenes seksualitet blir kvalt gjennom religiøs fundamentalisme. I Sverige er det forbudt å prostituere seg, dermed har de realisert en oppskrift på å flytte problemet til utlandet, under jorda og langt mer risikofylte forhold for de prostituerte. For øvrig hører vi sjelden om russiske, østeuropeiske eller thailandske menn som er drevet til prostitusjon. Kvinnene og barna fra disse landene er allerede stemplet, som om de var født for å selges. Prostitusjon er der som en mulighet for fattige som er sultne vitner til velstandens glans. De er svært sårbare i verdensøkonomien. Vest-Europa står overfor en utfordring når det gjelder de prostituertes rettigheter. Det er hos oss markedet, kjøpekraften og hallikene er.

Uansett hva liberalister, feminister eller fundamentalister måtte mene, så fortsetter den kyniske mafiakontrollerte prostitusjonstrafikken som voldtar menneskenes frihet.

Sexindustrien er en mangehodet ilddrage. Den selvstendig næringsdrivende prostitusjonen gir et annet bilde. Frivillige prostituerte, for det meste sprunget ut av økonomisk nød, finnes også på dette markedet. Etterspørselen er stor. Økonomi, menneskesynet og ubalansen mellom kjønnene gjør at verdens eldste yrke så å si eksisterer i alle kulturer. Vi er vokst opp med at kvinnekroppen er salgbar, dermed drives kvinner til prostitusjon som en mulighet, og menn til å betale for seksuelle tjenester som en utvei. Menns seksualitet og behov er også kynisk utnyttet. Sexindustrien har gjort mannlig seksualitet til et mareritt for mennesket, og skuffende mange menn har fulgt etter. Kvinnens seksualitet er atskilt fra hennes personlighet og stilt ut i bur til misbruk.

Nordiske myndigheter samarbeider med å gi utsatte kvinner og barn et alternativ til prostitusjon. Organiserte kriminelle skyr ingen midler, enten det er å dope ned, true eller likvidere sine ofre for å kontrollere mennesker. Menneskeforakten vokser bak våre visjoner om seksuell frigjøring, ytringsfrihet og likestilling. Selv pressefotografene som tar bilder av sårede og slitne prostituerte langs Europas riksveier får det til å se ut som en sexannonse. Prostitusjon, enten det er i religiøse eller sekulariserte kulturer, er et ytre tegn på den stilltiende aksepten av at kvinnekroppen er en identitetsløs forbruksvare og mannen en misbruker. I tillegg er vi tause vitner til at fattige barn og unge verden over blir misbrukt og dør i denne menneskefiendtlige handelen. Avmakt er bare en av følelsene medieforbrukere blir sittende igjen med.

PION, de prostituertes interesseorganisasjon, og Liv Jessen, leder for PRO-senteret, har ofte vært uenige med Kvinnefronten og Ottar om synet på de prostituerte. Foruten at uenigheten tar utgangspunkt i om man vil være pragmatisk/realistisk eller ideologisk, har Liv Jessen også kritisert politikerne for å ha forverret kvinnesynet fra en tid da horen var den syndige nymfomane fristerinnen, til å gjøre henne til viljeløst offer som ikke har valgmuligheter, fordi hun er offer for seksuelt misbruk, narkotika eller tvang, og må reddes fra sin skjebne. Dermed har man latt være å ta stilling til dem som blir utsatt for brudd på menneskerettighetene fordi de velger å prostituere seg som en utvei og ikke vil reddes. Verst går det ut over kvinnene fra østblokklandene og den tredje verden, som ikke har noen interesseorganisasjon. De blir de usynlige ofrene for verdens horesyn.