Hører du hva de sier?

I går var det Kjell Opseth og Sissel Rønbeck. I dag er det Dag Jostein Fjærvolls tur. Men kunsten å høre lærte Stortinget av senator Sam Erwin som ledet høringene om Watergate for 26 år siden.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Store reformer skal kanskje ta lang tid. Stortinget tvilte seg fram til å innføre høringer som en del av virksomheten, og mange var sterkt imot. Prøveordningen i forrige stortingsperiode ble vedtatt i oktober 1995 med bare én stemmes overvekt. Det var Høyre-representanten Gunnar Flatland som snudde under den fem timer lange debatten. Etterpå sa han at han var usikker på om han hadde stemt rett.

Arbeiderpartiet ville ikke ha denne reformen. De var enig med Høyre-pensjonisten Paul Thyness.

Han sa at dette ville gå ut over de seriøse, saksorienterte representantene som kom til Stortinget for å gjøre gode og gagnlige ting for nasjonen, ikke for å komme på TV. «Tendensene til politikerforakt og dramatisering av konflikter vil bli styrket gjennom åpne komitéhøringer,» skrev Thyness.

Men i løpet av forbausende kort tid er instituttet som Høyres Petter Thomassen drev gjennom, blitt etablert og tatt i bruk til en utvidelse av det politiske drama. Prøveordningen er blitt permanent.

Historien om hvordan dagens høring kom i stand, viser klart at det her er skapt en ny arena for politisk konfrontasjon i Norge.

Statsminister Kjell Magne Bondevik informerte de parlamentariske lederne i Stortinget 16. desember i fjor om at han var blitt enig med statsminister Göran Persson om å gi opp telefusjonen.

Lynkjapt ble det klart at både Høyre og Arbeiderpartiet ville kreve en skikkelig redegjørelse fra regjeringen. Denne redegjørelsen ville de sende rett over i komité, og disse to partiene som sammen har flertall, ville behandle redegjørelsen i samferdselskomiteen. Da dette opplegget dagen etter var i boks etter et møte i Stortingets presidentskap, gikk det bare minutter før samferdselsminister Dag Jostein Fjærvoll var innkalt til åpen høring, under full tv-dekning, 18. januar. Altså i dag.

DEN AMERIKANSKE Kongressen driver med dette hele tida, både i Representantenes hus og i Senatet. Og det var «amerikanske tilstander» de norske høringsmotstanderne i sin tid advarte mot. Men de fleste høringer i Kongressen bare ruller og går, slik som høringen om Gardermoen i går.

Det var en av de minst tiltalende figurer i det moderne amerikanske demokrati, senator Joseph McCarthy, som gjenoppfant høringen som politisk redskap.

På begynnelsen av 50-tallet forfulgte han venstreorienterte i diplomatiet, kulturlivet og politikken så effektivt at hans navn for all framtid er blitt et synonym for forfølgelse.

DET GÅR EN LANG linje fra McCarthy-høringene og Komiteen for uamerikansk virksomhet på femtitallet, til 1974 da den vestlige verden på nytt satt fjetret og fulgte utspørringen av vitner i et komitérom i Kongressen.

På femtitallet gjorde den ferske, ukjente kongressrepresentanten Richard Nixon seg kjent som senator McCarthys åndelig tvillingbror i Representantenes hus.

Nixon fulgte særlig opp McCarthys påstand om at det amerikanske utenriksdepartementet var fullt av venstreorienterte diplomater som spionerte til fordel for Sovjet. Nixon gjorde maksimalt ut av provet til et litt uryddig vitne som hevdet at overklassediplomaten Alger Hiss, som hadde stått helt sentralt i arbeidet med opprettelsen av De forente nasjoner, var sovjetspion. Hiss døde i 1997, men USA er fremdeles ikke ferdig med spørsmålet om han var spion eller ikke. For så vidt er USA heller ikke ferdig med debatten om Richard Nixon var en stor skurk, eller bare en litt mindre en. Men det var hans skjebne og ettermæle det gjaldt da Sam Erwin slo klubba i bordet i 1974 og fikk høre Nixons rådgiver John Dean fortelle om Nixons gruppe av «rørleggere» som hadde brutt seg inn for å montere avlyttingsutstyr i demokratenes valgkamphovedkvarter i Watergate-bygningen i Washington under valgkampen i 1972.

Førstesidenyhetene trillet ut av Erwins komitérom. Den aller største kom kanskje fra en underordnet medarbeider i Det hvite hus, Alexander Butter-field, som fortalte komiteen at Richard Nixon hadde tatt opp på lydbånd hvert eneste ord som var ytret i Det ovale kontor i hans presidenttid.

Da utbrøt Henry Kissinger: «Det tar jo åtte år å høre på opptak fra åtte år!»

Watergate-høringene felte Richard Nixon. Etter strømmen av avsløringer hadde han bare støtte fra et snaut dusin av de hundre senatorene som skulle sitte til doms over ham i en riksrettssak.

DA KONGRESSEN behandlet spørsmålet om å stille Bill Clinton for riksrett i 1998 for å ha løyet om sitt forhold til Monica Lewinsky, hadde det republikanske flertallet det så travelt at det hoppet over høringsinstituttet. Det angrer de kanskje på i dag. I stedet for de lange og pinefulle vitneutspørringene i komiteen som kvernet Nixon ned, ble riksrettvedtaket mot Clinton bulldosert gjennom Representantenes hus. Deretter ble selve saken ført i Senatet uten adgang til å føre vitner.

De republikanske lederne tok ikke sjansen på å høre Monica fortelle om sigaren og de andre tingene i samme sal som landets lover blir diskutert og vedtatt.

Og Clinton ble frikjent.

Men i dag er det altså Jostein Fjærvoll som skal framføres i frihet, uten sammenlikning for øvrig verken med Lewinsky eller Clinton. Fjærvoll skal forklare seg om hva han faktisk har gjort for å forebygge at den norske staten gikk glipp av sin 40 prosent store andel av den anslåtte verdiøkningen på 100 milliarder kroner som skulle bli utløst av fusjonen mellom Telia og Telenor.

Teknisk kommer det til å handle om en lang rekke utredninger, brev og datoer fra det knappe året Telenor strevde med å bli forent med Telia uten å få det til. Og i denne høringen kan det handle om regjeringens liv. Utspørrerne kommer til å være godt forberedt av sine staber. Dersom Fjærvoll har forberedt seg slik amerikanske statsråder gjør før de stiller i en høring, har hans medarbeidere de siste ukene bombardert ham med alle de tenkelige og utenkelige spørsmål han må vente å få i dag. Hans motstandere kan jo håpe at høringsinstuttet ennå ikke er så innarbeidet her til lands at Fjærvoll har skjønt at akkurat det er nødvendig.