Hormonkrigen

«Hallo,» sa han, «men du har faen ikke peiling på hva du skriver om.»

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

JEG SATT I BILEN

rett ved den amerikanske ambassaden på Drammensveien i Oslo, da mobilen ringte. Med besvær fikk jeg telefonen opp fra veska, svingte til side og stoppet i en ledig luke ved fortauskanten. «Hallo,» sa jeg. «Mitt navn er Fredriksen,» sa han, «gynekolog Fredriksen.» Fire bevæpnede menn i uniform fattet interesse og stakk hodene sammen. «Ja vel,» sa jeg. «Det er du som skrev den artikkelen om østrogen? Om at det liksom er farlig for kvinner i overgangsalderen å bruke østrogen? Tillat meg å si det som det er, men du har faen ta meg ikke peiling,» sa han. Sikkerhetsvaktene pekte åpenlyst på meg nå. Jeg ba Fredriksen ringe tilbake fordi jeg befant meg foran en terrorsikret festning der vakter uten å nøle plasserte fingeren på avtrekkeren når noen parkerte i nærheten med motoren i gang for å føre samtaler i mobiltelefon. Av dette kan vi slutte at samtalen fant sted etter 11. september 2001. Poenget er at jeg sommeren 2002 i Dagbladet hadde kommentert funnene av en stor amerikansk undersøkelse om langtidsbruk av østrogener ved hormonbehandling av kvinner. Gynekolog Fredriksen ringte meg halvannet år seinere. Og han var ikke blid.

«ER DU KLAR OVER

hva du har gjort?» fortsatte Fredriksen. «Nei,» sa jeg mens jeg smilte med alle tennene til fire menn med maskinpistoler som myndig vinket meg vekk fra området. Der løy jeg. Jeg visste godt at informasjonen om resultatene fra den amerikanske WHI-studien hadde skremt norske kvinner og fått flere til å slutte med hormonbehandling. Jeg visste at Norsk gynekologisk forening året etter hadde klaget Dagbladet inn for Pressens Faglige Utvalg fordi et nyhetsoppslag på førstesida i avisa hadde fått en dramatisk form, men at klagen var avvist. Jeg visste at medisinske eksperter i Legeforeningens tidsskrift advarte mot at journalister som meg ropte alarm uten nødvendige presiseringer. Jeg hadde for eksempel ikke nevnt at undersøkelsen avslørte at «bare» mellom 6 og 8 flere per 10000 kvinner fikk alvorlige bivirkninger som blodpropp, kreft i bryst eller livmor etter lengre tids hormonbehandling med østrogen og gestagen, enn kvinner uten slik behandling. Vi snakket med andre ord IKKE om at alle de 180 000 norske kvinnene som i 2002 poppet østrogen mot hetetokter i overgangsalderen, risikerte døden. Eller som jeg skrev: Dødelige hormoner... Faren er større enn antatt... Den er liten, men den er større... Helsemyndighetene i USA, Sverige og Storbritannia advarer nå mot langtidsbruk.

«FAEN IKKE PEILING!»

ropte Fredriksen. «Få opp farten!» smalt det utenfor fra sinna-mann-med-propp-i-øret-som-kjenner-igjen-en-selvmordsbomber-når-han-ser-en, som Atle Antonsen kanskje ville sagt det. «Fredriksen,» ba jeg mens hetebølgene veltet som brottsjøer over halsen, oppover mot hårfestet og ordensmakta foran ambassaden mimet «Guantánamo-basen» med overdrevne vokaler, «hva vil du jeg skal gjøre?» «Du skal jekke deg ned et par hakk. Hvordan tror du det har vært å være gynekolog når kvinner plutselig innbiller seg at de liksom har peiling på hva som er farlig fordi en inkompetent journalist leker doktor i avisa?» Som sagt, det var i fjor, før USA hadde fått tillatelse til å bygge et tre meter høyt gjerde rundt ambassaden - og ingen lenger skrev med store bokstaver i avisa om farene ved hormonbehandling for plager ved kvinnenes overgangsalder. Bortsett fra at Statens legemiddelverk anbefalte legene å vise større tilbakeholdenhet. Likevel gikk altså forbruket av østrogenholdige preparater betydelig ned, over 30 prosent fra WHI-studien ble kjent og ut året 2003, skulle det vise seg ifølge Nasjonalt folkehelseinstitutt. Forbruket er fortsatt ventet å falle i åra framover. Vi kan derfor konstatere at det har foregått noe som likner et paradigmeskifte. Fredsforhandlinger er i gang, til kvinnenes beste.

ALT VAR MIN SKYLD,

sa Fredriksen i fjor, før han fikk bekreftet rekkevidden av de publiserte forskningsresultatene i alle ansvarlige fagmiljøer. Det var også før andre undersøkelser, en amerikansk (HERS) og en britisk (Million Women Study) viste samme resultater. Også økt fare for demens. Tendensen er at risikoen er større enn nytten ved langvarig bruk av hormonbehandling. Bortsett fra hos kvinner som lider av beinskjørhet og som ikke kan bruke tradisjonelle medisiner mot dette. Bortsett fra hos kvinner som har store plager i klimakteriet og som tar et informert valg som bør drøftes med legen hvert år. Faren øker ved langvarig bruk etter tre til fem år. Før sommeren 2002 var det en utbredt oppfatning at kvinner kunne bruke slike medisiner så lenge de lystet. Forestillingen om kvinnelige hormoner som ungdomskilde lå bak den til dels ukritiske bruken, selv om vi kjente til bivirkningene. I dag har brede, internasjonale undersøkelser vist at risikoen er reell og har åpenbart vekket både legene og kvinnene til mer ansvarlig forsiktighet. Uten at jeg kan tildeles verken skyld eller ære. Hører du, Fredriksen?

RESULTATET ER

at både evnen og viljen til å tåle forbigående ubehag ved overgangsalderen øker. Og enda bedre: Ikke prøv deg. Ikke prøv å latterliggjøre kvinner i 50-åra med svette hårtjafser i ulekre striper over panna når temperaturen stiger og rødmen flammer som nordlys fra øre til øre. Saken er at vi med manko på østrogener tar ikke imot dritt. Der har du fordelen. Så bare ring igjen, Fredriksen. Prøv å forklare meg, slik du gjorde, at det er helt naturlig for kvinner å ta svært store medisinske sjanser for å bevare ungdommen. Gjør det, Fredriksen, mens jeg spinner forhjulene i snøen foran den amerikanske ambassaden og Telemarkbataljonen har meg på kornet og spør hvilket forhold det er mellom meg og mulla Krekar. I forhold til meg, Fredriksen, er nemlig Ansar al-Islam din aller beste venn.