STERKT INNTRYKK: Følelsene tar overhånd for Emma Martinovic under besøket til blomsterhavet utenfor Oslo domkirke. Bestevennen Robin Rondestvedt er med som støtte på reisen til den bomberammede byen. Foto: THOMAS RASMUS SKAUG / DAGBLADET
STERKT INNTRYKK: Følelsene tar overhånd for Emma Martinovic under besøket til blomsterhavet utenfor Oslo domkirke. Bestevennen Robin Rondestvedt er med som støtte på reisen til den bomberammede byen. Foto: THOMAS RASMUS SKAUG / DAGBLADETVis mer

«Hørte latteren til jævelen når han skøyt»

18-årige Emmas blogg om marerittet på Utøya går verden rundt.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

(Dagbladet): «Jeg hørte latteren til jævelen når han skøyt, jeg hørte ham skrike etter oss: 'Dere kommer ikke unna!!!' Jeg hørte alt.»

Fylkesleder i AUF Vest-Agder, Emma Martinovic (18) fra Vennesla, er en av de overlevende etter massakren på Utøya fredag. I etterkant av den grusomme dagen har Emma opprettet en blogg for å skrive om hva hun opplevde, og hvordan hun har det nå.

- Det er så tungt å snakke om dette om og om igjen, sier Emma om hvorfor hun har laget bloggen.

- Det er mye lettere for meg at det står der, sier hun til Dagbladet.

Minnestund Nå er hun kommet fra Vennesla til Oslo for å delta på en minnestund med Ap og AUF, og  formøte medier fra fjern og nær.

På armen hennes er fortsatt armbåndet som viser at hun hadde adgang til sommerleiren på Utøya. Ved siden av et sykehusarmbåndet.

«Vi gjemte oss i en fjellvegg, eller vi prøvde. Jævelen kunne ha kommet over oss og skutt oss, han kunne ha kommet fra begge sider, vi så ingenting fra den vinkelen vi var i,» skriver Emma om flukten fra Anders Behring Breivik.

Ei venninne som befant seg ved skolestua, skrev at han var i politiuniform, han hadde våpen, og noen hadde sett at det var to stykker.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Samtidig fikk hun beskjed om at han var på vei mot henne og vennene hun flyktet sammen med.

«Svøm ut» Emma sendte melding til AUF-leder Eskil Pedersen og spurte hva de skulle gjøre.

«Svøm ut,» var det korte svaret.

Hun planla så ei rute hun skulle svømme med de tre andre hun gjemte seg med.

«Vi svømmer langt ut, sånn at jævelen ikke har sikt til å skyte på oss, og så til høyre, hvor det er en annen øy vi kan lande inn på.»

Rett i hodet Emma legger seg på ryggen og ser inn på Utøya, hvor hun ser Breivik. Hun skriver at det føles som han ser dem, så sikter han.

«Poff, en foran meg ble skutt, jeg så blodet strømme ut, jeg la på svøm fortere.»

Hun beskriver videre hvordan Breivik skjøt på dem som ikke hadde rukket å komme ut i vannet.

«Jeg ser en kompis skal til å hoppe ut, og på sekundet var han skutt. På avstanden kunne jeg se og høre to skudd, rett i hodet.»

«Trodde politi var snille» Hun prøvde så å skrike fra vannet, panikken rådet på land, men ingen hørte henne. På grunn av lyden fra helikopteret over dem og «jævelen som skjøt».

Etter hvert kom det en liten gutt svømmende mot Emma. Han sa at pappaen hans var død.

Emma sa til gutten at han var flink til å svømme, og at han måtte svømme for pappa.

Den lille gutten svarte Emma: «Jeg trodde politi var snille, jeg.»

Emma mener selv hun må ha svømt i nesten to timer. Til slutt ble hun og dem hun svømte med, plukket opp av en redningsbåt.

Merket ikke skaden Det var ikke før hun var inne på land, at hun skjønte at hun selv var såret. Drapsmannen hadde truffet henne i armen da hun var i vannet, noe som antakelig gjorde at hun ikke ble mer alvorlig fysisk skadd.

Emma ble fraktet til sykehuset, og ble raskt skrevet ut etter behandlingen.

Det at Breivik hadde på seg politiuniformen, er noe Emma er veldig preget av. Uniformen gir henne nå «redsel, sorg, hat og alle vonde følelser».

Hendelsen vil sitte lenge i, og hun sliter med minnene.

«Jeg ser ansiktet til jævelen hver gang jeg lukker øyene, jeg hører latteren hans, jeg hører skuddene.»