Hovedstadshatet

Tro om Thorbjørn Jagland skjemmes når han tenker på forrige valgkamp? Det var da han ville prioritere enerom på sykehjemmene framfor ny opera i Oslo. I utgangspunktet var det et «bankers» utspill. Intet er mer velegnet som hoggestabbe i norsk politikk enn et forslag om å bruke milliarder på et kulturbygg i Oslo.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Applaus venter de politikere som vil prioritere noe på bekostning av Oslo. Så seint som i vår truet flere fylkesledere i Senterpartiet med opprør mot operabygging i Bjørvika. Bakgrunnen var frykt for nedprioritert veiutbygging i Distrikts-Norge.

  • I dag tar hovedstaden til motmæle. På konferansen «Nasjon og kultur» går Oslos tyngste kulturinstitusjoner sammen. Nasjonalgalleriet, Nationaltheatret, Norsk Folkemuseum, Oslo-Filharmonien, Norsk Form, Den Norske Opera, Museet for samtidskunst, Det Norske Teatret og Nasjonalbiblioteket.

Allerede i programmet slår de fast den ubehagelige sannhet at det bare er Oslo som har publikumsgrunnlag og kritikermiljø for et mangfold av nasjonale kulturinstitusjoner. Dersom ikke Oslo fyller sin nasjonale og internasjonale rolle, finnes det ikke andre norske bymiljøer med tilsvarende forutsetning. Manglende standard, kapasitet og ambisjon i hovedstaden legger seg derfor som et lokk over landet, heter det.

  • Er så dette kulturlivets variant av «by og land - mann mot mann»? Til en viss grad, ja. Lysten og evnen til å bevilge penger bredt utover til distriktskultur har vært betydelig større enn til satsinger i hovedstaden. En enkel illustrasjon er det at Nasjonalgalleriet er så skralt og så trangt at store internasjonale maleriutstillinger bare må passere Oslo. Samtidig er det i inneværende statsbudsjett nevnt 260 museer her i landet som får statstilskudd via fylkeskommunene. Nasjonalgalleriet er et eksempel på planer og atter planer som har gått i vasken. Nordmenn må reise utenlands for å se de store utstillingene. I så måte er Fremskrittspartiets kulturpolitikk med å sende operapublikum til Sydney framfor å bygge opera, allerede gjennomført for malerkunstens del.
  • Bibliotek er ofte vakre katedraler hvelvet over innsamlet kunnskap. I den norske hovedstaden har man foreslått å skyfle bøkene inn i noen etasjer i landets styggeste bygning: Postgirobygget, mens Arendal nylig har fått et splitter nytt, monumentalt, vakkert og funksjonelt bibliotek. Slike paralleller finnes det mange av. Det blir ikke bedre av at Oslos byråd for kultur og utdanning skjønnmaler byens kultursituasjon med honnørordene kvalitet, mangfold og tradisjon. Tragikomisk blir det, når hun må trekke fram utgiftene til gravferd som en av byens kultursatsinger.
  • Riktignok går det en strøm av kulturpenger til Oslo. Stat, kommune og fylke bidrar - gjerne i et svarteperspill om hvem som skal bli sittende med den endelige regningen. Brorparten av statens direkte bevilgninger til musikk, teater og visuell kunst går til hovedstaden, hvor også over halvparten av landets kulturarbeidere bor. Men det meste av kulturpengene går til drift, ikke til tydelige satsinger. Det er illustrerende at den institusjonen som virkelig har greid å heve seg til et internasjonalt nivå, er Oslo-Filharmonien, sponset av Norsk Hydro.
  • Det haster om Oslo skal komme på høyden. Én ting er at en traurig by som den spanske Bilbao har greid å rykke inn i eliten av Europas byer ved hjelp av sitt Guggenheim-museum. Men våre naboland har også visst å utnytte potensialet i kulturutbygging. København, Stockholm og Helsinki har alle kostet på seg spektakulære kulturbygg og har oppgradert sine gamle. Publikum og turister strømmer til teater, museer og gallerier. Det er ingen hemmelighet at det viktigste for en europeisk storby i dag er identitet og profil. Begge deler er vanskelige å oppnå på sparebluss.
  • Norge er ikke det eneste landet hvor det er god tone å mobbe hovedstaden. Men det er på tide å innse at det bor mange mennesker i Oslo, og at kulturinstitusjonene der fyller en rolle langt ut over byens og nasjonens grenser.