Hovmods fall for flere enn Helskog

Vi må begynne å rydde opp i journalistikkens kommersielle, forfengelige marked der sannheten må vente helt til noen plutselig får bruk for den, skriver Finn Sjue.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

En av Norges til tider beste journalister og en god kollega, Gerhard Helskog, har falt for eget sjangergrep og hovmod. Men dette fallet angår oss alle som vil noe med journalistikken. Vi må begynne å rydde opp i journalistikkens kommersielle, forfengelige marked der sannheten må vente helt til noen plutselig får bruk for den.

Enten skal vi hylles som helter eller korsfestes som forbrytere. Verdens folkeeventyr har sine helter og skurker - så også i Norge. De sterke fjernsynsprogrammene dyrker denne måten å fortelle de gode historiene på. Bygger historien på stø grunn, kan den bli gripende god. Bygger den på et falsum, blir den katastrofal.

Helskog er ikke den eneste som har gått på en smell. Flere av oss som har holdt på i 20- 30 år i journalistiske minefelt og - ubeskjedent sagt - har utført ganske mye fornuftig journalistikk, vet også hva nedturer handler om. For 10 år siden beskyldte jeg i bokform, sammen med Pål T. Jørgensen og Viggo Johansen, en tidligere etterretningsleder og Ap-mann for å ha misbrukt tjenestemakt til blant annet å avlytte politiske motstandere. Vi trodde vi kunne dokumentere det. Det kunne vi likevel ikke. Smellet var et faktum. Det tok tid å komme til hektene. Først da følelsen av såret stolthet begynte å vike til fordel for en bekymring for uskyldige ofre og et fag påført skade - først da begynte sola å skinne på nytt. Klarer du å takle motgang og rydde opp i feil, kommer du ut av mørkets dal som et sterkere menneske og en bedre fagperson.

Helskog har åpenbart tatt feilgrepet blodig alvorlig. Han har beklaget og bedt om unnskyldning. Jeg ser ingen grunn til å smile skadefro av verken feilgrep eller botsgang, slik en del kolleger nå gjør. Jeg vet at Helskog gjør sitt ytterste for å lære av det som har skjedd. Like lite som jeg tidligere ville dyrke ham som helt, vil jeg nå være med på å korsfeste ham. Nok er nok.

Nå må vi alle som vil noe med journalistikken, ikke bare Helskog, lære og bli klokere. For det var ikke tilfeldig det som skjedde.

Hva var det han ville? Hvorfor gikk det galt? Jeg har gjort meg noen tanker om dette: Såpass mye har jeg jobbet sammen med Helskog at jeg kjenner ham som et reflektert menneske med omsorg for de sårbare og svake, og med et sterkt ønske om å rive falske autoriteter og maktpersoner ned fra høydene. Med «dop-programmet» som slegge ville han denge løs på en sterk maktelite i Toppidretts-Norge. I utgangspunktet er det helt legitimt - uansett hvor mange ikoner som rammes. Problemet er bare at han slo i løse lufta, og rammet uskyldige, både sterke og svake, rundt seg.

Jeg tillater meg å forlate gravalvoret et sekund for å spørre: Ville Helskog ha tenkt seg grundigere om dersom han hadde vært glad i skiidretten? Jeg kjenner ham som en sjarmerende, prinsippfast, antisportslig fyr som nok aldri vil begripe den indre, jublende gleden vi 10000 føler som sliter oss gjennom Birkebeinerløpet hver vinter. Men dette skal vi, med et glimt i øyet, bære over med. Vi skal også bære over med at Helskog kanskje smiler oppgitt over oss påstått naive som fortsatt føler oss sikre på at Dæhlier, Ulvanger og Alsgaarder faktisk er dopfrie.

Nei, det alvorlige problemet er at Helskog etter hvert har reindyrket en programsjanger som jeg frykter vil bli mer og mer vanlig i det kommersielle kanalkappløpet.

Her spiller mange forhold inn:

  • Programskaperne blir mentalt preget av rotteracet mot å oppnå best mulig rating i forhold til konkurrenten.
  • Når kravet om sensasjonelle avsløringer blir for sterkt og programskaperne før eller siden ikke klarer å levere «varene», øker fristelsen til å ta noen snarveier.
  • En snarvei er å ikke sjekke en «god story» godt nok. Redselen for at storyen skal briste, blir høyst reell.
  • En annen farlig snarvei er å innbille seg at om du bare har brukt lang tid og kildene har vist seg vrange, uvillige eller uklare, så har du lov til å tolke dette som bevis for at saken holder.
  • En tredje snarvei er å tegne virkeligheten så svart-hvitt og så helte- og skurkepreget at nyansene blir til et ubegripelig fremmedord.
  • En fjerde snarvei er å ta i bruk et omvendt rettsprinsipp i forhold til vårt vanlige: At de personene og miljøene som du tar for deg, kjennes skyldige eller mistenkes inntil det motsatte er bevist.
  • En femte snarvei er å benytte en teknikk som supplerer dette omvendte rettsprinsippet - å ta i bruk ryktepsykologiens urgamle formel: «Nei, jeg sier ikke at X er en banditt, men kan vi egentlig være så sikre? For har du hørt at...?» Dette er brønnpissing ved høylys dag.
  • En sjette snarvei er å bruke fjernsynets sterkt suggererende kraft: Ved hjelp av dramaturgiske grep i lyd, bilder og kryssklipping skjules mangelen på saklig substans. I stedet spilles det på dypere følelser.
  • En sjuende snarvei er en sterkt fordømmende holdning til de som avsløres, eller «avsløres». Stigmaet plasseres dypt i pannebrasken. Noe som minner plagsomt om en moderne, offentlig gapestokk tar form. En fordømmende, autoritær tendens følger. I 70-åra var jeg med på å hjelpe fram en slik tendens. Den stinker - også når den dukker fram i år 2002.
  • Dersom disse manipulative snarveiene opptrer på lag med en annen mental tilstand - hovmodet - kan det hele ende riktig galt. En del suksesser og sterk eksponering på tv-ruta kan lett føre til at sjølbildet vokser mens den sjølkritiske evnen krymper. La oss ikke innbille oss noe annet: Fjernsynet har oppgradert mange journalisters rolle på forfengelighetens marked.

Jeg påstår ikke at Helskog bærer preg av hele dette syndromet. Men midt blant gode programmer i «Rikets tilstand» har jeg sett innslag og en stil som lenge har gjort meg bekymret. Før eller siden måtte det gå galt.

MANGE ØNSKER en seriøs, undersøkende journalistikk som avslører skjult maktmisbruk. Det tror jeg fortsatt at Helskog og hans redaksjon ønsker. Men problemet med en programsjanger som dyrker dramaturgiske grep, som tegner i svart-hvitt og som har et liberalt forhold til kildekritikk, er at den kompromitterer den seriøse gravejournalistikken.

Derfor angår Helskogs feilgrep oss alle som vil noe med journalistikken. Men da må vi begynne å rydde opp i det som mer og mer får preg av et kommersielt forfengelighetens marked der sannheten får vente til noen plutselig skulle få bruk for den.

Til Helskog vil jeg si: Pust ut, tenk dypt, og kom tilbake!

SMELL : Gerhard Helskog i TV2 ba om unnskyldning etter å ha begått dårlig journalistisk håndverk, men han er ikke den eneste som har gjort slike tabber.