Høy pris for Israel

Krigen i Gaza får store konsekvenser for israelerne, langt utenfor Gaza, skriver Jan-Erik Smilden.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Ikke vet jeg hva israelske politikere og militære tenkte da de startet Gaza-krigen for snart to uker siden. Målet var å hindre islamistorganisasjonen Hamas i å skyte raketter inn på israelsk område, men propagandautspillene de første dagene viste at man også hadde en bredere strategi. Ikke minst var det viktig å fortelle verden at det i virkeligheten var Iran som sto bak Hamas – og dermed også krigen. Håpet var åpenbart at verdensopinionen ikke bare skulle vende seg mot islamistene i Hamas, men også mot det islamske presteskapet i Teheran.

Nå er det en kjent sak at iranerne har støttet Hamas både militært og politisk i flere år. Retorikken fra den iranske hovedstaden har også vært kraftig ved flere anledninger siden Gaza-krigen startet. Men det er interessant å merke seg regimets reaksjon da en ytterliggående islamistisk organisasjon i Teheran oppfordret folk til å melde seg som frivillige for å kjempe sammen med Hamas i Gaza. Denne organisasjonen hadde ingenting med den iranske regjeringen å gjøre, ble det sagt.

Enda mer interessant blir det når vi kan lese at 200 av dem som meldte seg frivillig, tidligere denne uka gjennomførte en demonstrasjon på den internasjonale flyplassen i Teheran. Kravet var å få reise til Gaza. Irans president Mahmoud Ahmadinejad sendte broren sin for å snakke med demonstrantene – med beskjed om at de ikke fikk lov til å dra. Siste spiker i kista var et brev fra Aziz Ja’afari, leder av den iranske revolusjonsgarden, med oppfordring til demonstrantene om «mental og politisk hellig krig» mot fienden og ikke væpnet kamp.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Hvordan skal vi tolke denne iranske holdningen? Mye tyder på at iranerne i øyeblikket ønsker å jobbe diplomatisk. I helga var en høytstående utsending i Syrias hovedstad Damaskus, der han møtte president Bashar Assad og den øverste lederen for Hamas, Khaled Mashal. Onsdag opplyste en talsmann for det iranske utenriksdepartementet at Iran har sendt 22 spesialutsendinger til Europa og Asia for «å prøve å få til en løsning på Gaza-konflikten».

En slik diplomatisk virksomhet gir ikke israelerne så stort rom for demonisering av Iran. Hva de iranske motivene er, vites ikke, men trolig er i hvert fall en del av den iranske ledelsen interessert i å se om USAs nyvalgte president Barack Obama mener alvor med utspillene sine om en mulig dialog med Teheran.

Men det er ikke bare på iranfronten Israel har problemer. Før Gaza-krigen startet var det framgang i fredsforhandlingene mellom Syria og Israel, med Tyrkia som mellommann. Den voldsomme israelske framferden i Gaza har ført til kraftige reaksjoner innen det tyrkiske regjeringspartiet AKP, et moderat islamistparti. Allerede dagen etter at den israelske offensiven startet, uttalte Tyrkias statsminister Recep Tayyip Erdogan følgende om sin israelske kollega Ehud Olmert:

– Han har forrådt meg og skadet Tyrkias ære.

Bakgrunnen for uttalelsen var at Erdogan hadde møtt Olmert for å diskutere Syria-forhandlingene fire dager før krigen startet – uten å bli informert om israelernes planer i Gaza. Det kjølige forholdet som nå eksisterer mellom Israel og Tyrkia kan få konsekvenser for de videre forhandlingene med Syria.

Spørsmålet er også hvordan Syrias president Assad, som lar Hamas-ledelsen få operere i Damaskus, vil forholde seg til sine israelske naboer etter at krigen med Hamas er over.

Uansett hvordan utfallet av Gaza-krigen blir, vil trolig Hamas komme styrket ut, ikke minst når det gjelder støtten blant palestinerne. Israels krig mot Hamas skulle indirekte også være en håndsrekning til den palestinske selvstyremyndigheten under ledelse av Mahmoud Abbas. Abbas og hans organisasjon Fatah tapte Gaza til Hamas våren 2007. De første uttalelsene fra Abbas etter at krigshandlingene startet 27. desember, tydet også på at han spilte på Israels side. Hamas fikk skylda for å ha startet krigen.

Uttalelsene styrket ikke akkurat Abbas sin stilling i den palestinske opinionen, og han har vært mer forsiktig de siste dagene. Men skaden er trolig allerede skjedd. Ikke bare er selvstyremyndigheten svekket i forhold til Hamas; en Abbas som har mindre legitimitet enn noensinne, er ingen særlig god forhandlingspartner. Om fredsforhandlingene mellom Israel og palestinerne gikk dårlig fra før av, kan problemene bli enda større i tida framover.

Inntil i går kveld kunne israelerne takke president George W. Bush for at de ikke har fått noen våpenhvileresolusjon mot seg i FNs sikkerhetsråd. Tidligere uttalelser fra Barack Obama har tydet på at den nesten betingelsesløse amerikanske støtten til Israel vil fortsette. Bekymringsmeldingen fra Obama om krigens sivile lidelser tidligere denne uka, kan imidlertid være et tegn på at USAs nye president ikke blir så lett å hanskes med som israelerne først trodde. Kanskje burde de ikke ha startet Gaza-krigen overhodet?