Høy status - en fordel

Arbeidslivet, også offentlig sektor, holder på å bli et eksklusivt sted for de mest vellykkede.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

SAMME DAG som Legeforeningens tidsskrift offentliggjorde en undersøkelse som viser at også offentlig sektor støter stadig flere arbeidstakere ut og over på uføretrygd, sto en oppsiktsvekkende artikkel i Forskerforum. Her går den kjente professor og samfunnsdebattant Unni Wikan ut med en sviende anklage mot Universitetet i Oslo, som tyr til bakvaskelser for å bli kvitt en kvinnelig ansatt, nemlig professor i sosialantropologi Unni Wikan.

DEN BREDE undersøkelsen i legetidsskriftet, av uføretrygdede under 50 år, konkluderer med at det er lav sosioøkonomisk status, mer enn helseplager, som fører til tap av lønnet arbeid. Det betyr at den som har dårlig utdannelse, som har valgt et yrke med lav sosial anseelse og dårlig lønn, er den arbeidsgiver helst kvitter seg med når bedriften skal slankes. Som kjent har landets skiftende regjeringer uttalt seg høylytt, energisk og på løpende bånd om tiltak som skal hindre økningen i antall uføretrygdede. Derfor er kriteriene for trygd endret slik at sosiale årsaker er sterkt begrenset som gyldig årsak. Derfor snakker partene i arbeidslivet nå om «det inkluderende arbeidsmarkedet». Mens undersøkelsen viser at når overskuddet skal opp i bedrifter og virksomheter, er det den ulønnsomme arbeidskraften som må vekk, de med sosiale årsaker mer enn med helsesvikt.

DEN SMALE undersøkelsen i forskertidsskriftet viser hvordan det gikk da ledelsen ved Universitetet i Oslo forregnet seg og ville skvise ut en person med høy sosioøkonomisk status. Selvfølgelig tapte universitetet saken. Professor Wikan er en ressurssterk og handlekraftig kvinne. Likevel uttaler den berømte professoren til tidsskriftet da hun i et brev ble gjort kjent med at hun ikke lenger hadde de kvaliteter som var nødvendige for stillingen hun hadde hatt i 20 år: «Jeg ble helt knust. (...) Jeg mistet fotfeste, jeg kunne jo ikke stole på mine egne vurderinger. (...) Resultatet var at jeg gjemte meg bort. Nattesøvnen forsvant og jeg pådro meg fysiske og psykiske lidelser som jeg måtte søke behandling for.»

HER VIL JEG tro at også lønnstakere med lavere sosioøkonomisk kapital enn Wikan kjenner seg godt igjen. Og skal vi tro forskerne, er vi etter hvert mange som risikerer å ikke tilhøre det arbeidskorpset markedets aktører kjenner seg tjent med, selv om sosialminister Ingjerd Schou sier til Dagsavisen at hun er opptatt av at «arbeidstakere skal kunne føle seg ønsket og verdsatt på arbeidsplassene sine». Her tror jeg Schou må innse at så lenge eierne kan kreve stadig høyere overskudd, og det gjør de, har selv en sosialminister tapt sin betydning. Hun kan selvfølgelig tilpasse trygdesystemet til et arbeidsliv i tilsynelatende stadig mer nådeløs utvikling. Men hun kan neppe reversere den internasjonale rekrutterings- og kompetansebyggingen som foregår i alle bransjer og der også offentlig sektor kniver om de best kvalifiserte, om det så betyr at staten må overfører store deler av staben fra lønningslista til trygdekassa.

ORKLA-DIREKTØR Jan Lindh skal med retorisk malise ha spurt hvem det er som vil jobbe i en avdeling med ti ansatte, hvis det holder med halvparten? Svaret er selvfølgelig at det vil folk flest hvis valget står mellom jobb eller trygd, og eierne tenker lenger enn til årets utbytte. Lindh har i tillegg helseforskerne mot seg. De vil at «noen» må gjøre noe, at politikerne griper inn med vedtak og samfunnsmessige tiltak, slik vi gjorde det før da staten betalte for å opprettholde arbeidsplasser. Ifølge helseforskerne vil det beste være om flere har de samme muligheter og forutsigbarhet som de med høy sosioøkonomisk status, da kunne tilveksten av antallet uføretrygdede halveres. Så sant, forutsatt at det er nasjonale politiske vedtak som fungerer som pådrivere bak moderniseringen av både staten og verdenssamfunnet.

UNNI WIKAN engasjerte Forskerforbundet og en advokat i kampen mot Universitetet i Oslo, ble tilkjent 100000 kroner fra arbeidsgiver og arbeider nå i en ny stilling, går det fram av «Forskerforum». Overtallige med lavere status kan trøste seg med Fri rettshjelp og sosialminister Schous ord i Dagsavisen mandag. Hun lover tidsbegrenset uførepensjon. Hørte vi Jan Lindh smile?