Høydetrening

Operaen må komme til folket for at folket skal komme til operaen, skriver Hege Duckert.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

JO MER DU hører på denne kunstformen, jo bedre liker du den, sa Statsbyggs prosjektleder for det nye operabygget, Roar Bjordal, på Dagsrevyen sist mandag. Ni år med byggearbeider tilpasset sang og dans hadde gradvis gjort ham til operaelsker. Spørsmålet er om det dyreste kulturbygget siden Nidarosdomen kan ha en slik effekt på flere. Hittil har jo bare fem av hundre nordmenn oppgitt at de er interessert i å se en operaforestilling. Snøhetta-sjefen Kjetil Trædal Thorsen har erklært at hele byggets idé er å åpne for en kunstform mange opplever som fremmedartet. På en god dag vil lyset brytes i den hvite marmoren og spre seg i alle regnbuens farger. Publikum kan titte inn gjennom glassfasaden til verksteder og prøvesaler og bokstavelig talt se og høre forestillinger bli til.

AT OPERA KREVER trening, er en erkjennelse både kulturminister Trond Giske og påtroppende operasjef Tom Remlov nå gir uttrykk for. Giske sammenlikner det med sitt eget forhold til oliven, en matvare han lenge var skeptisk til, på grunn av dens «provoserende smak» og lumske kjerne, egnet til å knekke tenner. Hans venninne påpekte at oliven ville smake ministeren bedre hvis han sluttet å tro den var en drue. Men innvendingene mot husets åpningssesong har nettopp vært at den på operasiden inneholder for mye tørket frukt, særlig svisker. Var det opp til norske samtidskomponister, mangler Bjørvika en hel olivenlund. Ser man utover det åpenbare blodsukkerrushet som ble oppnådd ved å invitere danseband med høy glykemisk indeks til åpningsgallaen lørdag, består utfordringen for Den norske Opera og Ballett nettopp i å kombinere det søte med det sure og det salte med det bitre. Problemet med samtidsopera er ikke at du ikke kan danse til den, men at du må være en helt spesielt skolert og begavet danser.

Artikkelen fortsetter under annonsen

INGRID LORENTZEN, nettopp en slik begavet danser, gikk i går ut og kritiserte i første grad mediene, men også operaens egen ledelse, for manglende synliggjøring av balletten. Den er i rute, den er nyskapende og viser i løpet av våren det ypperste av norsk samtidskoreografi og -musikk i tillegg til verdensnavn som Jiri Kylian. At balletten kan vise seg å bli operaens styrke og internasjonale konkurransefortrinn, er helt riktig. Samtidsdansen har en ny og sterk vår i Norge. Men det er en illusjon å tro at du kan åpne et operahus uten å vise en sterk operaprofil. Påtroppende toppsjef Tom Remlov understreker stadig at han ikke hefter for de kunstneriske beslutningene. Men den nye operasjefen, Paul Curran, har ikke vært påfallende synlig med sine tanker i debatten. Da Remlov på et fagseminar i Bjørvika tirsdag fikk spørsmål om visjonen for den nye operaen, svarte han ved å henvise til tre kunstneriske sjefer, hvorav to var fraværende og den siste – musikksjefen – ennå ikke ansatt.

REMLOV VET kanskje hva han gjør, når han ikke ønsker å definere operaen utover å love en bredere profil, et åpnere hus og å øremerke midler til samtidsforestillingene, slik at verken eiere eller styre kan saldere vekk nyskapning og kompleksitet. Samtidskomponistenes mest høylytte repertoarprotester preges jo av en rettighetstankegang, utviklet i det gjennomorganiserte norske kulturlivet, der nybygg og satsinger først og fremst er til for kunstnerne. Ethvert teaterhus må beregne sitt publikum, sørge for bred appell på hovedscenen og eksperimentere seg gode i den lille sal. Mens opera har vært knyttet til konger og keisere i land med lengre tradisjoner enn våre, var etableringen av Den Norske Opera i det gamle Folketeatret preget av 1950-tallets ambisjoner om kunstens demokratisering. Men støvet har fått sette seg i rekvisittene og smitte over på repertoaret.

Store, selvproduserte forestillinger har det lenge vært for få av. Hvorfor bestilte man ikke en ny opera av en internasjonal komponist til åpningssesongen, da Hans Werner Henze ble syk og måtte takke nei til oppdraget? Det fins flere som kunne løst en slik oppgave og åpnet en dør for det norske publikummet.

DET NYE, VAKRE bygget i Bjørvika vil tiltrekke seg mange mennesker. Publikumsarealene er allerede fullbooket med messer og konferanser. Barene skal være seint åpne, etter modell fra Stockholm. Men som regissøren Stefan Herheim sa til Morgenbladet: Glansen som huset kaster på kunsten sikrer ikke et kunstnerisk nivå som gir prestisje og uttelling. I Europa går trenden nå mot en avaristokratisering av publikum, og et kunstnerisk mangfold blant kompaniene. Det er med operafeber som med andre basiller: Jo mer du utsettes for eksponering, jo kraftigere blir du bitt.