Høye hæler, lav risiko

Det er et dårlig tegn at kvinner ikke rammes av finanskrisa.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

I de første sjokkfylte dagene etter finanskrakket valfartet TV-reporterne til handlegatene og stakk mikrofonen opp i ansiktet på intetanende kvinner med armene fulle av shoppingbager. Svarene var gitt. Pliktskyldig sa alle at nå skulle de stramme livbeltene og snøre igjen lommeboka. En reporter klarte ikke stoppe i tide. Han spurte hvorfor til en kvinne så behengt med designerbager at hun knapt trengte konfeksjon under. Hun så ut som et stort spørsmålstegn. Hvorfor? Nei, var det ikke krisetider, da?

Bildet av den bekymringsfrie kvinnen sitter på netthinnen når jeg ser alvorstunge menn paradere gjennom studioene og avisene for å kommentere krisas mikro og makro. Jeg mistenker at hun var gift med en av dem, men det kan bare være min fordom. Likevel er det lett å måle temperaturen på finanskrisa ut ifra kjønnsbalansen i rommet, og det er ikke bare hos Viggo Johansen menn dominerer debatten. Interessen synes omvendt proporsjonal med antall kvinner i forsamlingen. Er det fortsatt slik i 2008 at kvinner overlater finansene til mannfolka?

Eller skyldes det simpelthen at kvinner generelt har mindre å frykte? Som en sa da jeg insisterte på å ta opp ubehaget i økonomien: Endelig får jeg noe igjen for å slite meg ut på luselønn.

Hun siktet selvfølgelig til tryggheten i det offentlige. Mens hun i årevis har stått på sidelinjen mens champagnemeklere har sprettet korkene og aksjeinvestorer har gratulert hverandre med happy børsday annenhver dag, kan hun endelig innkassere en liten, men ettertraktet gevinst i våre dager; en sikker jobb. Når finansminister Kristin Halvorsen hevder at Norge slipper billigere på grunn av en stor offentlig sektor, er det flest kvinner som kan puste lettet ut, takket være et særnorsk og ekstremt kjønnssegregert arbeidsmarked.

Mannsmeldingen, som regjeringen la fram i går, kan derimot fortelle at menn lever farlig. Fra vugge til en for tidlig grav utsetter de seg for utallige farer. Det er først og fremst mannsforskere og sosiologer som stadig synes det er bekymringsfullt. I oppgangstider er det i alle fall kvinnene som får høre at de lider av risikovegring og mangler killer instinkt. Derfor ender de på deltid i barselavdelingen og ikke på Kapitals 400-liste.

I nedgangstider er det menn som får kjeften og må betale prisen. Finanskrisa er en maskulinitetskrise, hevder for eksempel mannsforsker Øystein Gullvåg Holter. Friliberalismen gir assosiasjoner til hegemonisk maskulinitet, og staten framstår som et slags kvinnekollektiv som har å ligge unna.

Dagens Næringsliv spekulerte følgelig for noen uker siden i hva som ville skjedd om det var Lehmans Sisters som styrte butikken i stedet for brødrene, og på Island foreslo en forfatter at kvinnene burde ta over styringen i et par tiår. Den samme tankegangen innbiller noen at det ville vært fred på jorden med kvinner ved makta, og at finansmarkedene lar seg styre av moral og ikke regler. Selveste Alan Greenspan måtte innrømme at han tok feil på det siste punktet.

Finanskrisa viser selvfølgelig igjen at menn er mer utsatt for konjunktursvingninger enn kvinner, både fordi de jobber i privat sektor og fordi det i hovedsak er menn som tar økonomisk risiko, enten det gjelder investeringer i aksjemarkedet, eller gründervirksomhet. Kvinner blir rammet indirekte gjennom nedbemanninger for eksempel i handels- og servicenæringen, eller gjennom familieøkonomien. Offentlig sektor er heller ingen sikker havn så lenge kvinnene der er avhengig av en ekstra inntekt.

Det er uansett ingen udelt sannhet at kvinner slipper billigere fra finanskrisa. Når de ikke rammes så direkte som enkelte menn, vitner det om at kvinner heller ikke har vært med på den eventyrlige økonomiske oppgangen de seinere åra. Men nedgangen får de lov til å være med på. Frisøren merker det når intervallet på blekingen går fra fem til åtte uker, og stuepiken blir permittert når forretningsreisende uteblir.

Faren er at lavtlønte kvinner i privat sektor vil be sine døtre søke ly i lavtlønte jobber i offentlig sektor. Finanskrisa kan sette en støkk i generasjoner framover. Den oppmuntrer i hvert fall ingen til å ta større risiko.

Men flinke til å spare, det er kvinner, skal vi tro medias dekning av hvordan overleve finanskrisa. Krisetider utløser riktignok et sug etter høye hæler og korte skjørt, ifølge folkevisdommen, men bare kvinner slutter å shoppe og strammer inn husholdningsbudsjettet, skal det nok gå bra. Da mistenker jeg at Chess-gründer Idar Vollviks sparetips har større effekt. Som han sa: Nå må han avstå fra å ta ut hver nye bil som kommer på markedet.

Hvis kvinner kunne spare en hel Koenigsegg i stedet for noen kinderegg til ungene, hadde privatøkonomien vært reddet på et blunk.