Høyesteretts Nikodemus

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
  • Det er verken nytt eller kritikkverdig at dommere ser opp fra sine lovbøker og aktivt lar seg engasjere av det samfunnet de aner utenfor rettens ærverdige saler. Fire av etterkrigskrigtidas mest profilerte høyesterettsdommere hadde statsrådserfaring, og vi minner om at det er en høyesterettsdommer som har gitt navn til et av vårt eget tiårs sterkeste politiske skriftstykker: Lund-kommisjonen.
  • Bildet av dommeren som et upolitisk menneske hevet over samfunnsdebattens svingninger er like naivt som det er galt. Selvsagt har også høyesterettsdommere et aktivt samfunnssyn og politiske grunnholdninger. Uten at dette gjør dem uskikket som dommere.
  • Georg Fredrik Rieber-Mohn har helt siden 70-tallet vist at han ønsker å spille en politisk rolle. Som ung statsadvokat tordnet han mot en mer liberal kriminalpolitikk. Som riksadvokat satte han en rekke saker under debatt, alt fra økologi til medienes rolle opptok det politiske mennesket Rieber-Mohn. Sporene er prisverdig tydelige. Vi ser en ekte samfunnsstøtte som ikke alltid ser forskjell på moral og moralisme.
  • Derfor overrasker det oss ikke at høyesterettsdommeren velger seg Dagbladet når han i sitt brev til Valgerd Svarstad Haugland skal peke ut de av statsrådens kritikere han misliker mest. Det er naturlig at en katolsk, systembevarende høyesterettsdommer med anlegg for å bruke moralske pekefingrer ikke liker denne avisas liberale holdninger. I så måte er alt som det skal være.
  • Men høyesterettsdommer Rieber-Mohn skaper et problem for seg og Høyesterett når han gjennom sin henvendelse til regjeringens mest markerte statsråd med all ønsket tydelighet viser at han ønsker å være en viktig politisk premissleverandør - bare det skjer i det skjulte. For Rieber-Mohn vil at statsråden skal bruke hans synspunkter, hun må bare gjøre det med «diskresjon», som han uttrykker det.
  • Vi ønsker Rieber-Mohn og hans kolleger velkommen i samfunnsdebatten. Men en Nikodemus i Høyesterett er det motsatte av åpen debatt. Det minner mer om en dommer med sans for skjult maktutøvelse på tvers av det som skal være ryddige grenser mellom statsmaktene.