Høyesteretts profil

Etter tre store plenumssaker det siste året framstår Høyesterett som en tydeligere og mer profilert forvalter av enkeltmenneskers og minoriteters rettigheter.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Bak den respektable fasaden har Høyesterett tradisjonelt sett strevd litt med omdømmet i offentligheten. Kreativ nyrekruttering har vært nødvendig for å svekke bildet av en snever krets autoritetstro justisbyråkrater med et noe hardhendt syn på fellesskapets rett til å trekke rammer rundt enkeltmenneskers liv.

I løpet av det siste året har rikets øverste domstol høstet frukter av sin møysommelige merkevarebygging. I tre omhyggelig formulerte plenumsavgjørelser framstår domstolen som både prinsipiell, viktig og nyskapende. I skyggen av forrige ukes ståhei i Nes herredsrett på Sørum, avsa en samlet Høyesterett en dom som befester den samiske befolkningens rettigheter til reindrift i beiteområder som er eid av andre grunneiere.

  • Reindriftsdommen er en av de siste byggesteinene i justitiarius Carsten Smiths over ti år lange arbeid for å revitalisere Høyesterett. For Smith må det være en personlig tilfredsstillelse at saken gjaldt nettopp samenes rettigheter - han var på 80-tallet leder av samerettsutvalget og en av arkitektene bak opprettelsen av Sametinget og det nye, grunnlovsfestede vernet av samisk kultur. «Høyesteretts flertall viser en kritisk holdning til Lappekommisjonens arbeid. Både flertallet og mindretallet viser også større forståelse for reindriftens egenart, og frigjør seg slik sett fra rettsoppfatningen i det tradisjonelle bondesamfunnet», sier samenes advokat Erik Keiserud.
  • De to andre plenumssakene gjaldt begge forholdet mellom overnasjonale rettsregler og nasjonal lovgivning. I Bøhler-saken i fjor sommer lot Høyesterett Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) slå igjennom i forhold til den norske likningsloven, mens retten i fjor høst lot et EØS-direktiv få rang foran bilansvarsloven - i begge tilfeller til enkeltpersoners fordel. I den nye Makt- og demokratiutredningen skriver forskeren Marius Emberland at utviklingen også i Norge går i retning av et utvidet overnasjonalt vern for private interesser mot nasjonal myndighetsutøvelse.
  • Også samene påberopte seg Norges folkerettslige forpliktelser for Høyesterett. Som urfolk viste de blant annet til FN-konvensjonen om sivile og politiske rettigheter, som etter menneskerettsloven av 1999 direkte er en del av norsk rett. Høyesterett valgte å løse saken utelukkende ved hjelp av tradisjonelle norske rettsregler, og gikk derfor behendig utenom de spesielle utfordringene som ligger i skjæringspunktet mellom internasjonal og nasjonal lovgivning. Særlig anstrengte mindretallet i Høyesterett, anført av tidligere riksadvokat Georg Fredrik Rieber-Mohn, seg til det ytterste for å gjøre det klart at Norges konvensjonsforpliktelser var uten betydning for løsningen av saken mellom samene og grunneierne.
  • Maktutredningens tese er at håndhevelsen av internasjonale rettsregler kan føre til at domstolene tiltar seg makt på bekostning av regjeringen og Stortinget. Norske domstoler har til nå vært ytterst forsiktige med å bruke de katalogene av rettigheter som ligger i menneskerettskonvensjonene. Carsten Smith skrev i 1998 at den øverste domstolen i et lite land må «avveie fordelene ved internasjonal rettsenhet på ulike rettsområder mot behovet for å verne rettsgrunnlaget for nasjonal og lokal kultur». I Bøhler-saken i fjor understreket Høyesterett betydningen av å bygge på «tradisjonelle norske verdiprioriteringer» når rekkevidden av EMK fastlegges. Det er altså ikke noe stormløp mot selvråderetten vi er vitne til. Likevel er det nok en del norske byråkrater og dommere som fryser på ryggen over det arbeidet som venter dem hvis internasjonale rettsregler påberopes oftere og med større presisjon enn i dag.
  • Høyesterettsjustitiarius Smith har i høyden ett år igjen av sin embetstid. Til høsten starter arbeidet med å finne hans etterfølger. Smith selv kom fra universitetet. To innsidere i Høyesterett, sivilprosesskommisjonens leder Tore Schei og hans dommerkollega Liv Gjølstad, er ifølge en godt informert kilde hyppigst nevnt som arvtakere. Deres faglige kvalifikasjoner er ubestridte. Gjennom 1990-tallet har vi sett at slike egenskaper må kombineres med engasjement og forståelse for domstolenes plass i samfunnet også utenfor rettssalen.