Høyre i isolat

Arbeiderpartiets nye parlamentariske leder, Hill-Marta Solberg, var til stadighet på talerstolen og fridde til alle mulige kanter i Stortinget i går. Hun oste av samarbeidsvilje for å få støtte til den nye regjeringen. Men invittene virket til tider overflødige. Det var oppgjøret mellom opposisjonspartiene som preget gårsdagen.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Det betyr ikke at regjeringen Stoltenberg går trygge tider i møte, og kan lene seg tilbake som tilskuer til krangelen blant de andre partiene i Stortinget. Hverdagen kan melde seg tidligere enn Stoltenberg setter pris på.

  • Særlig har sentrumspartiene behov for å tilføre den nye regjeringen et par raske nederlag. De har ikke glemt Stoltenbergs karakteristikk av Bondevik-regjeringen som «enestående svak». Det er ord den nye regjeringssjefen kan angre i dag. Forslaget fra Lars Sponheim om opsjonsbeskatning i går må sees i den sammenheng. Også regjeringen Stoltenberg må leve med nederlag i Stortinget. Da vil den få svakhetsstemplet på seg som takk for sist. Dessuten må den hente støtte fra ulike partier fra sak til sak. Den utskjelte «blokkuavhengigheten» blir nå Arbeiderparti-regjeringens levevis.
  • Oppgjøret mellom opposisjonspartiene var såpass intenst i går at enhver drøm om såkalt borgerlig samling og regjeringsalternativ, fortoner seg enda mer fjern enn før. Ikke rart at Anne Enger Lahnstein gikk rundt og smilte bredt i vandrehallen i går kveld. Det var hun som brøt ut av det tradisjonelle borgerlige samarbeidsmønsteret i 1990 og erklærte blokkpolitikken for død.
  • Selvsagt måtte det i går komme et oppgjør om regjeringskrisen og hvem som har ansvaret for at Bondevik gikk av. Høyres talere forsøkte fortvilt å skue framover, som de sa, og legge fortida bak seg. Det var helt forgjeves. Når Gro Harlem Brundtland og Kåre Willoch fortsatt krangler om regjeringskrisen for 14 år siden, er det ikke unaturlig å ta et oppgjør om en 14 dager gammel krise. Gårsdagens debatt var jo et resultat av regjeringsskiftet.
  • Ingen er bedre i slike debatter enn Carl I. Hagen, særlig når han kan plage Høyre. Høyre er kommet i en vanvittig skvis etter at partiet kjørte løpet ut sammen med Arbeiderpartiet. Det var for å unngå en uklarhet, hevdet Jan Petersen. Det er et syltynt grunnlag for å lage regjeringskrise. Høyre stemte ned regjeringen Bondevik etter at både gasskraftsaken og pålegget om å komme tilbake til Stortinget med saken før 1. juni, var vedtatt. Denne gratissjansen brukte Hagen til å hoppe av. Bondeviks kabinettsspørsmål var stilt klart og tydelig, og Høyre visste konsekvensen av sin stemmegivning. Partiet kan ikke i ettertid påberope seg bevisstløshet i gjerningsøyeblikket.

Nå sitter Høyre som fødselshjelper til en Arbeiderparti-regjering for første gang i historien. Det er ikke trivelig, og det kan registreres både på meningsmålinger og intern krangel.

  • Kjell Magne Bondevik la i går fram et tolv punkts program for sentrumspartiene i opposisjon. Innholdet er omtrent like lite konkret som Stoltenbergs regjeringserklæring. Det viktigste er imidlertid at de tre partiene skal opptre som én samlet gruppering i forhold til alle andre partier. Det forsurer forholdet til Høyre ytterligere. Sentrumspartiene håper at Bondevik fortsatt skal trekke velgere som statsministerkandidat. Regjeringskrisen gir Venstre mulighet til å drive miljøvalgkamp, og Senterpartiet vaker på EU-saken. Utenriksminister Jaglands innlegg i går svekker ikke partiets håp om at EU-debatten kan blusse opp neste år.
  • Noe av forklaringen på at den nye regjeringen fikk en smul seilas i går, er mangelen på konkrete forslag i Stoltenbergs erklæring. Men den nye regjeringen må raskt ut på banen, for velgerne må jo merke at vi har hatt et regjeringsskifte, slik Stoltenberg selv har lovet. Det vil bli en annen dans, og det i et terreng som langt fra er minefritt, slik det kunne virke i går.