Høyre og eiendomsskatt

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
  • En av Høyres fanesaker er kamp mot boligskatten i alle dens ulike avskygninger, enten det dreier seg om formuesskatten, skattefordelen ved å bo i egen bolig eller den kommunalt fastsatte eiendomsskatten. De to første er bestemt av stortingsflertallet. Den siste er det opp til den enkelte kommunen å bestemme. I Oslo, hvor Høyre har byrådsmakt, er den kommunale eiendomsskatten avviklet. Der bruker byrådsleder Erling Lae sin rival Rune Gerhardsens ønske om å gjeninnføre den som anledning til å drive reklame for Høyres holdning.
  • Nå viser det seg at 18 av Høyres 88 ordførere krever inn kommunal eiendomsskatt på bolig. Ifølge Dagens Næringsliv holder de seg for nesa når de gjør det. Stavangers ordfører Leif Johan Sevland kaller den «et nødvendig onde». Mens ordfører Anne Kathrine Slungård i Trondheim er prinsipielt imot den skatten hun likevel krever inn. Før skatten kan avvikles, må en del velferdsoppgaver løses, sier hun til avisa.
  • Man kan ha mange oppfatninger om de ulike formene for boligskatt. Som skatteletteparti er det naturlig at Høyre prinsipielt er imot boligen som skatteobjekt, i trygg forvissning om at en slik motstand også er populær, isolert sett. Spør man velgere om de vil ha mer eller mindre skatt, er svaret gitt. Men Høyre driver altså dobbelt bokholderi. Det er politisk uredelig. At partiet oppriktig ønsker å fjerne eiendomsskatten, er dessuten kortsiktig og dumt.
  • I en verden hvor kapital, og i stadig større grad arbeidskraft, blir mobil og flytter over landegrensene, er bolig et skatteobjekt som på grunn av sin natur vil ligge fast. Ingen kan gjemme sin villa i et skatteparadis, med mindre den er bygd der. Problemet med dagens «boligskatt» er at den er urettferdig, fordi takstene er fastsatt etter høyvekta på Moss. Men fordi Høyre og Senterpartiet inntok en populistisk holdning til forsøket på å få et enhetlig og rettferdig system for boligtaksering i 1997, har urettferdigheten bestått, og dermed også den folkelige motstanden mot den. Som ellers er det de som har størst evne til å betale relativt beskjedne skatter, som er mest imot dem.