Høyre og verden

For første gang siden 70-tallet har Høyre fått et utenrikspolitisk utvalg. Det sier mye om Høyre, men mest om verden.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

ROLLESPILL OM

konservatisme i Erlend Loes «L»: «Jeg spør Roar om vi skal organisere en sjakkturnering, men han sier at det virker overilt tatt i betraktning at vi aldri har gjort det før. Vi kan ikke bare forandre vanene våre sånn uten videre.» Det kunne vært en beskrivelse av Høyres utenrikspolitikk etter John Lyngs tid som utenriksminister på sekstitallet. Partiet har etter Lyng hatt ett fast punkt i sin utenrikspolitiske tilværelse: NATO, allianselojalitet og et brennende ønske om EU-medlemskap. For øvrig har det ikke vært nødvendig å gjøre eller mene så mye. Derfor har da heller ikke partiet hatt behov for et utenrikspolitisk utvalg. Partiet har gått på utenrikspolitisk autopilot, en autopilot som Jan Petersen har administrert siden slutten på 80-tallet. Først fra Stortinget, og så fra Utenriksdepartementet. Nå får han selskap. Høyre har fått et utenrikspolitisk utvalg som skal arbeide fram forslag til partiets nye program. Utvalget ledes av en høyrestatssekretær med, av alle ting, ansvar for fredsmekling, Vidar Helgesen. Det sier mye om en ny verden der ute.

MED DEN INTERNASJONALE

kampen mot terroren har slutten på den kalde krigen åpenbart seg for alle, også høyrefolk. Det meste er i bevegelse. Allianser og institusjoner er i drift eller i oppløsning. Terror som globalt trusselbilde splitter verden. For terror er ikke som den kalde krigens trusler. De var konkrete og derfor også samlende. Sovjetunionen og østblokken var land forankret i en ideologi, kommunismen. De hadde missiler med stridshoder som kunne telles. Det samme gjaldt for Vesten. Terror er noe helt annet. Det er ingen ideologi, den representerer ikke noe folk eller land. Terror er en brutal teknikk som brukes av en rekke grupper med de forskjelligste motiver. Kamp mot terror betyr derfor ulike ting avhengig av hvem du er og hvor du bor. Kampen splitter, og verden er igjen på vei tilbake til skiftende allianser, der land som Norge blir sin egen lykkes smed.

VERDEN ER SNUDD

på hodet for NATO-partiet Høyre. Norge er ikke lenger i seg selv interessant gjennom NATO-medlemskap og geografisk plassering i kald krig. NATO kan ikke tjene som ankerfeste i den nye verden, og allianselojalitet må funderes på noe mer enn å sikre hjelp til forsvar av et territorium som ikke lenger er truet. Det holder ikke lenger å sitte stille. Norge må selv gjøre seg relevant og strategisk interessant. Det er kanskje derfor Høyre har valgt en statssekretær med ansvar for fred og forsoningsarbeid til å lede sitt nye utenrikspolitiske utvalg. For det er internasjonalt fredsarbeid som nå er døråpner for utenforlandet Norge, ikke NATO-medlemskap og nordområdene. Fred og forsoningsarbeid under fjerne himmelstrøk var ikke noe Høyre fant opp, langt der ifra. Motstanden fra høyrehold var lenge sterk, og fundert på en blanding av nostalgi og overbevisning om at norske interesser fortsatt har med forsvar av land og flagg å gjøre. Men nå administreres norsk fredsarbeid på Sri Lanka, Filippinene, Tahiti og i Sudan av en utenriksminister fra Høyre. Særlig synlig er det ikke, men det er et faktum. Og det er i seg selv en stille revolusjon.

MEN DEN TRADISJONELLE

prioriteringen av den allianseorienterte utenrikspolitikken er vernet av Jan Petersen, noe de norske soldatene i den irakiske ørkenen er et bevis på. De er sendt dit for å klø George W. Bush på ryggen etter at Norge ikke åpent ville støtte angrepskrigen mot Irak. På 90-tallet var det ikke noe problem å kombinere rollen som fredsoperatør og trofast alliert. Men det var før krigen mot terror delte opp verden i nye allianser av villige og uvillige. Den spesielle, og for Norge verdifulle, rollen som internasjonal mekler og operatør er fundert på integritet overfor storpolitikkens maktaktører. Da blir det trøblete å delta i USA-ledede koalisjoner som ikke har bred internasjonal forankring. Gamle alliansereflekser er ikke lenger forenlig med fred og forsoningsrollen som gir Norge politisk innpass i den nye verden. Men gammel vane er vond å vende, spesielt i Høyre.