Høyre om i Europa

Jacques Chirac har ingen problemer med å se seg selv som selve keiseren av det moderne Europas høyre. Ikke så rart da at bekjempelse av innvandring er EU-toppmøtets viktigste sak når EU-toppene i helga møtes i Sevilla.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

DET ER EN OVERDRIVELSE å si at EUs innvandringspolitikk er oppe til debatt. I virkeligheten er den oppe til doms. Det er enkelt å spå utfallet av saken. Som tidsskriftet The Economist skriver, så blir utfallet omtrent dette: «Vi har plass til et begrenset antall dataingeniører. Vi vil motvillig akseptere torturofre med overbevisende merker etter tortur. Innvandrere som søker et bedre liv, bes holde seg unna.»

SATT PÅ SPISSEN vil dette være skriften som står på EUs forsterkede festningsverk når stats- og regjeringssjefene i EU pakker sine kofferter etter EU-toppmøtet på søndag. Mens man er rimelig enige om målet, vil debatten stå om midlene. Krangelen på EU-toppmøtet vil være om hvorvidt EU skal stanse hjelpen til land som ikke vil ta tilbake flyktninger som har klart å komme seg til Vesten. Land som Bosnia, Albania og Tyrkia kan dermed få svi for at de brukes som transittland for folk fra for eksempel Irak og Afghanistan som ikke har noe mer enn en drøm om et bedre liv. Drømmerne vil i første omgang stange hodet i ei ytre Schengen-grense som vil bli betydelig styrket. Det er det stor enighet om. Så vil de bli møtt med strengere praktisering av lovreglene for asyl.

EN FORUTSETNING for en høyredreining av politikken er en serie valg i EU-land der sentrum- venstre-regjeringer har blitt erstattet av sentrum- høyre-regjeringer. En annen forutsetning er at både det moderate høyre og det moderate venstre kjenner pusten fra ytre høyre i nakken. I det siste har både Frankrike, Danmark, Nederland, Portugal og Irland byttet ut sosialdemokratiske regimer med høyreregimer. I både Frankrike, Danmark, Østerrike, Nederland - og ikke minst i Norge - er det store innvandrerfiendtlige partier. Og i september er det valg i Tyskland, der meningsmålinger tyder på at historien kan gjenta seg.

DERMED ER DET et særdeles godt klima for Danmarks statsminister Anders Fogh Rasmussen, når han over helga tar over formannskapet i EU. Selv om han ikke er noen le Pen eller Haider, så ble Fogh Rasmussen valgt på et klart innvandrerfiendtlig program. Han har vært forsiktig med å uttale seg om hva Danmark skal bruke formannskapsperioden sin til, men for en måneds tid siden sa Fogh Rasmussen til Dagbladet at hans fremste ambisjon var å samordne asylpolitikken, og at Danmark vil være modell for europeisk asylpolitikk.

I FORRIGE UKE vedtok Folketinget noe av den nye innvandringspolitikken. Den danske modellen betyr at bare innvandrere som har vært i Danmark i sju år, får arbeidsledighetstrygd. Den danske regjeringen vil tolke Genhve-konvensjonen på strengeste måte. Og det vil bli innstramming når det gjelder familiegjenforening. Ektepar der bare én har rett til opphold i Danmark, har ikke rett til å få ektefellen til landet før de begge er 24 år. Til dem som er eldre, vil det bli stilt blant annet økonomiske betingelser.

DET ER ET PARADOKS at det er Jacques Chirac som gir høyredreiningen i europeisk politikk et ansikt. I første valgomgang fikk Chirac en oppslutning på bare 19 prosent, hvilket er den laveste oppslutningen noen president i den femte republikken noen gang har fått i første valgomgang. At den i utgangspunktet lite populære og korrupsjonsmistenkte presidenten så vinner all makt etter en overbevisende seier i parlamentsvalget forrige helg, er selvsagt et paradoks. Og det viser at mer enn en blå vind blåser det en tretthetens vind over det politiske Europa.

NÅR INNVANDRING er Europas viktigste politiske sak, skyldes det at velgerne vil at det skal være det. Over hele Europa skjer det en avideologisering av partipolitikken. Velgerne stemmer i mindre og mindre grad ut fra systemtenking, de er mer på politisk shopping og velger den saken de synes er viktigst. Dette betyr at innvandring etter alt å dømme vil være den viktigste politiske saken i Europa i lang, lang tid. Det må vi leve med, ikke minst her i landet, utenforlandet som gir opphold på humanitært grunnlag til flykaprere som ikke risikerer dødsstraff hvis de sendes hjem.