Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Nyheter

Mer
Min side Logg ut

Høyre sier nei til 30 milliarder?

Forsvarsanalytiker John Berg om jagerflykjøpet.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Høyre hevder å være et næringslivsparti, men mye tyder på at partiet ikke en gang har oppfattet at det nå er over ett år siden EU startet en prosess med sikte på forbud mot gjenkjøpsavtaler på forsvarsmateriell.

Høyres forsvarsminister Kristin Krohn Devold var en effektiv bulldozer i omstillingsarbeidet der 1990-tallets statsråder bare hadde fomlet. Hun reddet i realiteten Forsvaret. Men hennes sterke orientering mot USA førte til at verdifull tid gikk tapt i arbeidet med å kartlegge de industrielle alternativene knyttet til kampflysaken. Arbeiderpartiet overtok etter at vi var kommet skjevt ut fra hoppet; og fremdeles risikerer vi å lande på kulen.

Nytt Europa-kart

EUs planer om forbud mot gjenkjøp lå inne allerede i grunnlovsforslaget. Da dette havarerte, ble saken tatt videre gjennom EDA (European Defence Agency) og i dag foreligger det frivillige handlingsregler, rules of conduct. Rett nok tegner dette til å bli en typisk EU-prosess, med mange konflikter og forsinkelser, og vi kan langt fra være sikre på hvor kategorisk sluttresultatet blir.

Men bakteppet er de gjennomgripende endringer som har funnet sted innen europeisk forsvarsindustri siden 1998. Meget store privatiseringer, sammenslutninger og oppkjøp over grensene har resultert i sterke konserner som det 50:50 sivil-militære EADS, og det britiske BAE Systems med sine store eierinteresser i USA. For første gang i etterkrigstiden er europeisk forsvarsindustri langt på vei konkurransedyktig med USAs.

Norge stilte seg helt utenfor. Svenskene, derimot, reagerte lynraskt og gjennomførte en gjennomgripende omstilling av sin forsvarsindustri og solgte samtidig ut det meste. I dag er viktige svenske industrier via en rekke sjakktrekk heleide av BAE Systems, som også eier 20 prosent i Saab. Selv om Investor (Wallenberg) fremdeles er størst i Saab med 36,1 prosent, er det BAE Systems\' inntreden som gjorde det mulig å utvikle kampflyet JAS-39 Gripen til en fullt NATO-kompatibel versjon; noe som i neste tur er forutsetningen for utviklingen av enda en ny versjon som tilbys Danmark og Norge.

Tjener stort

Også på andre måter har svenskene tjent stort på sin handlekraft. Bofors kanon, som ble solgt til amerikanske United Defense som deretter ble kjøpt av BAE Systems, leverer kanoner til USAs kystvakt. Den svenske produsenten av stridskjøretøyer Hägglunds ble kjøpt av britiske Alvis. Da amerikanske General Dynamics kastet sine øye på Alvis reagerte BAE Systems kvikt og kjøpte bedriften foran nesen på amerikanerne. Hägglunds er med dette kommet inn i en revolusjonerende internasjonal utvikling av fremtidens digitaliserte stridskjøretøyer. Hägglunds norske bedrift i Moelv er nedlagt.

LIGGER ETTER: Norge er på etterskudd i kampflysaken, mener forsvarsanalytiker John Berg. Han mener valget mellom fly kan utgjøre 30 milliarder kroner i differanse når det gjelder gjenkjøpskontrakter. 
Svenske JAS Gripen (t.v) jager her etter et russiskprodusert MIG 29 - begge i flåten til det ungarske flyvåpenet. Førstnevnte er en av kandidatene Norge snuser på. Sistnevnte er blant flytypene Norge ønsker beskyttelse mot. Foto: Scanpix
LIGGER ETTER: Norge er på etterskudd i kampflysaken, mener forsvarsanalytiker John Berg. Han mener valget mellom fly kan utgjøre 30 milliarder kroner i differanse når det gjelder gjenkjøpskontrakter. Svenske JAS Gripen (t.v) jager her etter et russiskprodusert MIG 29 - begge i flåten til det ungarske flyvåpenet. Førstnevnte er en av kandidatene Norge snuser på. Sistnevnte er blant flytypene Norge ønsker beskyttelse mot. Foto: Scanpix Vis mer

Husmenn

Selv om spesielt Kongsberg har tatt noen forbløffende kontrakter i USA, er vi husmenn sammenlignet med svenskene. Sporene fra fregattsaken skremmer. Da kontrakten ble undertegnet i 2000, ble Nansen-klassen presentert som best i Europa og ingen hadde fått så god industriavtale som oss. Dette ble bifalt fullt ut i Stortinget og av de to avisene som satser mest på næringsliv, Aftenposten og Dagens Næringsliv. Allerede i 2000 var det imidlertid klart av Nansen-klassen er den svakeste fregatten som bygges i Vest-Europa i dette tiåret, og ikke i noe annet vesteuropeisk land som anskaffer fregatter har den nasjonale industrien kommet så dårlig ut som i skipsbyggings- og offshore høyteknologi-nasjonen Norge.

Ingen norsk realisme

Den norske virkelighetsoppfatningen, at kampflysaken dreier seg om gjenkjøp, tåkelegger at det amerikanske og de to europeiske tilbudene er fundamentalt forskjellige. Lockheed Martins tilbud er formelt sett ikke gjenkjøp fordi vi må konkurrere om kontraktene. Vi er ikke garantert noe, men det dreier seg i realiteten om gjenkjøp i den forstand at vi ikke får bli med i konkurransene overhodet hvis vi ikke velger det amerikanske JSF.

Europeerne garanterer oss meget store industripakker, og potensialet i de to tilbudene sprenger fullstendig rammen for det snevre gjenkjøpsbegrepet og åpner for at vi omsider blir med i den industristrategi størstedelen av Vest-Europa har drevet med siden 1998. Hvis vi vil.

Men vil vi? Så lenge alt annet enn gjenkjøp ties ihjel, tåkelegger man at forskjellen mellom det amerikanske og de europeiske tilbudene på litt sikt godt kan dreie seg om 30 milliarder kroner - eller mer.

Smuler eller nasjonsbygging?

Amerikanerne bruker Nederland som brohode i Europa. I den 4-års fase som nå avsluttes har nederlenderne fått utviklings- og innledende produksjonskontrakter verd mer enn 700 millioner dollar (ca. 4,5 milliarder kroner). I neste fase, som innledes med undertegnelse av et nytt, vesentlig mer bindende MoU (Memorandum of Understanding) før jul, venter nederlenderne å mer enn doble verdien av kontraktene sine.

Disse grunnlagsinvesteringene i Nederland vil senere i JSF-samarbeidet trekke til seg stadig nye kontrakter. Det er brohodet Nederland som får kontraktene og en kontrakt som er plassert i Nederland kan ikke også tildeles Norge. Vi kommer til å få smulene.

Europeerne tilbyr oss industrisamarbeider som, enten vi velger JAS Gripen eller Eurofighter, vil bli et høyteknologisk lokomotiv i det norske samfunn. Dette blir ikke smuler men nasjonsbygging.

Handlingslammelse

Vi nærmer oss med stormskritt undertegnelse av et nærmest bindende MoU med amerikanerne, med en \'utgangsbot\' på kanskje rundt 5 milliarder kroner hvis vi senere ombestemmer oss. Men i Stortinget er det hittil ikke reist et eneste vanskelig spørsmål.

Det er heller ingen stor interesse å spore for hva europerne egentlig tilbyr. På et seminar svenskene arrangerte for et halvt år siden lanserte leder i utenrikskomiteen, Olav Akselsen (a), tanken om en strategisk utvikling der JAS Gripen knyttes til et svensk-norsk samarbeid om gass til Europa. Denne nye Volvo-avtalen, \'JAS for gass\', vakte så godt som ingen oppmerksomhet, ikke en gang som katalysator for debatt om andre perspektivrike løsninger.

Hellige kuer

Et problem kan være at enkelte vil måtte slakte hellige kuer, hvis vi virkelig skal høste gevinsten. Svenskene meget sterke Investor-gruppe må ventes å se for seg at et tilbud til Norge bør omfatte både svenske investeringer i Norge, og norske i svenske høyteknologiske bedrifter. Det er ingen grunn til å tvile på at meget initiativrike BAE Systems, og strategene i EADS, kanskje spesielt i EADS Tyskland, tenker i lignende baner. Det er nettopp dette som vil kunne bringe oss inn i den europeiske høyteknologiske industriutviklingen.

Men hvor vil de helst kjøpe seg inn? Det er syv, åtte år siden daværende konsernsjef i Kongsberg, Jan T. Jørgensen, sa at staten burde selge seg ned i hans bedrift fra 50,1 prosent til 33-34 prosent for å få inn en eller flere store internasjonale eiere. Han fikk like liten oppmerksomhet som Olav Akselsen i dag; og spørsmålet er om regjeringen vil tviholde på det statlige eierskapet om det så skal koste oss titalls milliarder. Hvilket i kjent stil ikke vil bli tema for debatt.

Frp leder Høyre?

Fremskrittspartiets forsvarspolitikk består av lite annet enn en tilfeldig samlig opportunistiske overbud, med klare frierier til distriktene. Og ute i distriktene ligger en rekke små forsvarsbedrifter som håper på trygge gjenkjøp for å slippe å ta nye utfordringer; til tross for at småbedrifter som klarer å etablere seg innen store forsvarsindustrielle sammenhenger oftest overlever. Høyteknologien er nemlig så krevende at det koster for mye og innebærer for stor risiko å skifte ut en virkelig veletablert underleverandør.

Men slik tenker ikke alle høytlønte sjefer for små forsvarsbedrifter. De vil ha gavepakker; og spørsmålet blir av og til reist blant observatører om Forsvarets viktigste oppgave er å forsvare direktører mot press fra nye tanker.

Noen inngående og perspektivrik spørsmålsliste blir neppe presentert fra Arbeiderpartiet eller Frp før MoUet skal undertegnes. Høyre peker seg ut, men intet tyder foreløpig på at partiet vil gjøre annet enn å dilte etter Frp. Da gjenstår spørsmålet om andre griper inn.

Lyst til å diskutere?

Besøk Dagbladet debatt!