Høyrebølge i valgåret

Høyrebølgen i meningsmålingene har reist seg på nytt foran valgåret vi går inn i.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
  • Høyrebølgen som Erling Norvik og Kåre Willoch delvis skapte og delvis red på i overgangen mellom 70- og 80-tallet oppførte seg som bølger gjør, den overførte mye av sin energi og fortsatte i andre former. Den har preget det politiske liv i Norge i to tiår nå, og flyttet det politiske sentrum mange grader til høyre. Astrid Gjertsens kampanje for et åpnere samfunn har endret praksis og argumentasjon både i fagforeninger og politiske partier. Fornyelse og effektivisering av offentlig sektor er nå også et hovedprosjekt for en regjering utgått av Arbeiderpartiet.
  • Den nye toppen på høyrebølgen er kommet som vekst i Fremskrittspartiet, drevet fram av innvandrermotstand og krav om skattelette i ulogisk kombinasjon med krav om større offentlige ytelser i helse- og omsorgssektoren. Det «gamle» Høyre befinner seg i klemma mellom dette anløpne ytterpunktet og sin egen tradisjonelle anstendighet, og tjener ikke noe på den bølgen som dets partifedre var med på å forsterke for drøye tjue år siden.
  • Høyrebølgen i meningsmålingene har reist seg på nytt foran valgåret vi går inn i. I september hadde Fremskrittspartiet og Høyre en samlet oppslutning på 47 prosent på en av målingene. Til sammen har disse partiene lenge ligget oppunder 40 prosent. Legger vi Kristelig Folkeparti til denne blokken, gir det en «høyreside» i norsk politikk på rundt 50 prosent. Men KrF er bare et høyreparti i livssynsspørsmål og familiepolitikk. I økonomisk politikk og sosialpolitikk ligger det nærmere Arbeiderpartiet.
  • Forrige stortingsvalg ga oss en sentrumsregjering med et minimalt parlamentarisk grunnlag. Arven etter den er kontantstøtten, Verdikommisjonen og at Fremskrittspartiet ble sluppet inn i den politiske varmen. Når velgerne har sagt sitt i september, må Kjell Magne Bondevik antakelig velge side. Vi regner med at han da holder ord og ikke velger å samarbeide med et nyrenset Fremskrittsparti, selv om Carl I. Hagen i valgkampen kloner KrFs familiepolitikk.