Høyres korte bølger

Det er forskjell på Høyre nå og sist det var en Høyre-bølge.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

MEDGANGEN GÅR Jan Petersen til hodet. Det er ham vel unt. Han har hatt sine øyne stivt festet på den ene valgdag etter den andre, og registrert nederlag på nederlag. Høyre er så langt fra å være noe statsbærende parti som det er mulig. Mens de konservative i Tyskland, Storbritannia, Frankrike og nederlandene til dels har hatt hegemoni som regjeringspartier, har det norske Høyre fått få muligheter til å lufte seg ved Kongens rådsbord. Det spiller bare rollen som ventil i et ellers sosialdemokratisk eller sosialliberalt samfunn. Derfor har Høyre bare hatt fire korte bølger som har gitt regjeringsmakt. Den første inntraff i 1888- 1894, den andre 1903- 1909, den tredje 1918- 1924 og den fjerde 1981- 1985. Høyres vekst og fall var en funksjon av tilstanden i Venstre. Når det norske sentrum beveget seg mot venstre, gikk Høyre ut i ørkenen, når sentrum beveget seg mot høyre, var også Høyres tid inne. Nå er Venstre redusert til marginene, og spørsmålet er: Hva slags Høyre-bølge har vi nå?

HØYRE-BØLGEN i 1970 og 80-åra bar bud om strukturelle endringer i den norske befolkning som måtte få følger for velgeratferden. Denne utviklingen har fortsatt. Industrisamfunnet i sin klassiske form er bygd ned, arbeidere er blitt operatører, og en stor tjenesteytende arbeidsstokk er vokst fram. Arbeiderklassens solidaritet er forvist til 1. mai, kollektive løsninger kastes på båten for «meg først»-holdninger. De gamle kulturskillene mellom øst og vest er svekket. I dag preges velgermarkedet av en stor og flytende middelklasse som dels stemmer med lommeboka, dels etter stemningsleiet. Noen ganger finner de svaret på sine ønskemål hos Bondevik, andre ganger hos Carl I. Hagen når de går lei av Arbeiderpartiet. I år har vi sett en tydelig stimeffekt. Velgerne løper dit noen allerede har flokket seg. Og da er det altså endelig Jan Petersens tur.

DEN FORRIGE Høyre-bølgen kunne imidlertid også forklares med en omfattende organisasjonsoffensiv. Erling Norvik var partiets generalsekretær, og han hev seg i kalosjene land og strand rundt for å bygge lokallag. Siden er partilivet tørket inn over hele skalaen fra SV til Fremskrittspartiet. Blant Norviks triumfer var Bunads-Høgre. Partiet inntok en rekke kommuner samt byer som Stavanger under Arne Rettedal, Trondheim under Marvin Wiseth og Tromsø under Erlend Rian. Kåre Willoch advarte mot skattelette, rett nok av frykt for budsjettunderskuddet, men også fordi han hadde fått utgiftspolitikere i egne rekker. «Det åpne samfunn» var partiets fremste slagord. Nå er Bunads-Høgre et vagt minne, og skatteappellen utilslørt og lett vulgær.

Nyliberalismen er tidas ideologi. Den betyr økt ulikhet. Systemet påskjønner de talentfulle og skyver ut på sidelinjen de som er dårligere utstyrt fra starten. Denne samfunnstenkningen har siden forrige Høyre-bølge styrket den klassiske næringslivssiden i Høyre. Den verdikonservative del av byborgerskapet er druknet i pengerikeligheten. Professor Francis Sejersted ytrer seg fra tid til annen, men lyder mer som en senterpartimann. Den tidligere kulturminister Lars Roar Langslet skriver bøker om personer som allerede står på sokkel. Juristen Georg Apenes sitter nede i sine registre som direktør i Datatilsynet.

Etter dem er det Per-Kristian Foss, Jan Petersen og Børge Brende som gir partiet ansikt, og de lytter mer til NHH-professor Victor Normann enn UiO-professor Sejersted. Men sosialøkonomen Kåre Willoch målbærer fra sin frie posisjon en kritisk verdikonservativ tradisjon, og bymannen Willoch er ettertraktet taler på dyrsku og bygdedager. Ved de siste valg har partiet fremmet krav om mer kunnskap i skolen, et verdikonservativt standpunkt. Men da Arbeiderpartiet fremmet forslag om å skjære ned på kunnskapskravene på universitetene, sviktet Høyre. Et parti som smykker seg med Edmund Burkes stolte slagord «Forandre for å bevare» kunne ha etablert en verdikonservativ opposisjon i universitets- og høyskolepolitikken, men falt for de økonomiske argumentene, akkurat som Margaret Thatcher i Storbritannia 15 år tidligere.

I dag er Høyres tradisjonelle appell til nasjon, familie og forsvar dunstet bort i varmen fra globaliseringen. Du kan ikke lenger måle Høyre-folk etter deres 17. maisløyfe. I 1981 levde også partiet høyt på fredsbevegelsen og Arbeiderpartiets rakettstrid. Nå har Høyre mistet forsvarssaken, partiet ble et av ofrene for Murens fall.

HØYRE HAR VÆRT gjennom en eksistensiell krise siden Willoch-epoken, og det skal regnes Jan Petersen til ære at han ikke er blitt kastet. Men har partiet tatt skade på sin sjel? Det er i alle fall et endret Høyre som nå rir på sin femte bølge. Men i pengerikelighetens Norge er det vel ikke noe å si på at det partiet som bekjenner seg sterkest til de nyliberale strømninger, belønnes av velgerne.