Høyres muskler

Over hele Europa svekkes de tradisjonelle høyrepartiene. I Norge er situasjonen spesiell. Nesten uten debatt er Høyre under Jan Petersens ledelse i ferd med å bli erstattet av Fremskrittspartiet under Carl I. Hagen. Den dramatiske utviklingen kan leses på meningsmålingene. Verre for Høyre er det at ikke bare velgerne, men også den politiske tenkingen gradvis flyttes fra et liberalt Høyre til et liberalistisk og sosialdemokratisk Fremskrittsparti.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Og det er langt fra den samme politiske tenkingen som bytter parti. Høyre spises opp av Frp først og fremst fordi Jan Petersens Høyre mangler politiske svar på de problemene og spørsmålene Norge og verden står overfor. Carl I. Hagen besitter heller ikke løsninger, men han og hans parti dominerer debatten mens Petersen står på bruskasser i skolegården for å vinne velgere. I den grad det produseres politiske svar, er Høyre bare et utgangspunkt. Det skjer blant tillitsmenn, som om de ikke har meldt seg ut eller i alle fall har trukket seg fra partiet. Problemet forsterkes av en svak partiledelse. Det hjelper ikke lenger Jan Petersen at han oppfattes som landets minst beregnende og mest ærlige politiker.

  • Derfor er det mer enn interessant å følge Høyres ferske forsøk på å synes i landskapet. Jan Petersen skal bli tøffere. Jeg vet ikke hvor mange ganger tidligere jeg har hørt det samme. Løsningen er derfor ikke bare historieløs, den er i ferd med å bli hjelpeløs. De siste politiske utspillene fra Høyre tyder dessuten mye på at det ikke er politikken, men den parlamentariske uansvarlighetene som skal skjerpes. Høyre er på regjeringsjakt. De føler seg fri til å felle sentrumsregjeringen.
  • Begrunnelsen er todelt. For det første herjes Høyre av en sterk irritasjon over at Carl I. Hagen framstår som stueren og ansvarlig så lenge Kjell Magne Bondevik er statsminister. Faller regjeringen, vil Hagen reduseres til den utspillspolitikeren han vitterlig er. Men også dette er historieløst. Hagen opptrer ansvarlig akkurat når det passer ham, helt uavhengig av hvem som regjerer landet og hvilke politiske problemer som står på dagsordenen.
  • Slik frir han notorisk til politikerforakten, samtidig som han kniper politiske poeng foran nesa til Jan Petersen. I den andre enden slipper han politikere av typen Vidar Kleppe på banen for ikke å miste fotfestet i det halvrasistiske Norge. Vi ser hans strategi tydelig i rentedebatten. Fremskrittspartiet henger et alternativ rentesystem foran nesa på på alle velgere med underskudd i forhold til banken, helt uten innsikt i virkningen av å skifte mellom fast og flytende rente.
  • For det andre forbereder Høyre seg på å felle regjeringen fordi den ikke står ved politiske avtaler. Mens aksjeverdiene ligger blodige og fæle i et hjørne av Oslo Børs, slår Petersen i bordet og forlanger salg av statens aksjer. - Det må skje i høst, legger han til og demons-trerer at penger likevel ikke betyr noe for Høyre. Det skjer mens partiet tordner mot budsjettlekkasjene slik de er presentert i Dagbladet. - Skatteøkningene er uakseptable, sier Høyre og henviser til sitt evige skatteprogram. Det hjelper ikke at Høyre får vite at bare inntekter som nærmer seg én million i året blir rammet av skatteskjerpelser. Høyre står på og gjør seg til talsmenn for skattelettelser for millionærer, mens Carl I. Hagen flytter vekten over til den sosialdemokratiske foten og velger å avvente utviklingen.
  • For å demonstrere at Høyre-musklene er strammet varsler partiet at de er klare til å felle regjeringen. Med Thorbjørn Jagland tilbake i statsministerstolen skal Høyre sikre salg av statsaksjer og lavere skatt.

Kanskje finnes det en ideologisk begrunnelse for dette, men Høyre er alene om å forstå den. Til gjengjeld illustrerer debatten hvorfor partiet er i ferd med å slette sine historiske spor. Det er alvorlig, uansett hvor i det politiske landskapet man befinner seg. Høyre minner meg om all verdens finansministere som for tida kappes om å klø seg i hodet. De vil så gjerne spille en rolle når finansmarkedene kollapser, men står i stedet hjelpeløse på sidelinja.