Høyres periode

Høyre var den store taperen i 1997. Men nesten samtlige store saker som er vedtatt de siste fire årene, er hentet fra Høyres program. Partiet burde slutte å mase om regjeringsmakt.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Høyre har måttet tåle mye harselas etter det katastrofale valget i 1997. Jan Petersen har stått på sidelinja som passiv tilskuer til fire andre partier som vekselvis har utfoldet seg på maktens arena. Det har vært fire år i skyggenes dal. Omtrent som SV. Fremskrittspartiet har funnet egne måter å boltre seg på. Ikke før Carl I. Hagen begynte å fable om regjeringsmakt, gikk det galt.

Som regjeringsparti stiller imidlertid Høyre i en annen klasse enn SV og Frp. Helt siden John Lyngs dager har partiet hatt ambisjoner om regjeringsmakt. Nest etter Arbeiderpartiet har Høyre vært det mest ansvarssøkende partiet. Gjennom regjeringsmakt skal den borgerlige høyrestaten avløse det sosialdemokratiske åket. Det har vært det retoriske budskapet.

Men slik har det jo ikke gått de gangene partiet har hatt makt. I Borten-perioden gikk byggingen av velferdsstaten sin vante gang finansiert av høye skatter.

De to første årene med Willoch, da Høyre regjerte alene, fikk vi et frislepp på enkelte områder, slik som utvidete åpningstider og oppløsning av NRK-monopolet. I den økonomiske politikken slapp Willoch løs kredittene, men glemte renta og skattesystemet. Rekkefølgen ble gal, og resultatet ille.

Men den stortingsperioden vi snart har bak oss, har vært et politisk triumftog for Høyre. De aller fleste viktige sakene som er gjennomført, er som snytt ut av Høyres program. Unntaket er skattene, men Høyres skattepolitikk er jo umulig å gjennomføre uansett regjering. Og det var Gro som brøt Høyres drømmegrense på 50 prosent marginalskatt.

Det er bare å ramse opp saker som har gått Høyres vei denne perioden. Fremskrittspartiets også, for den saks skyld, men de har jo ikke søkt regjeringsmakt for å få gjennomslag for sine saker. Hagen har hatt andre metoder.

Dette har vært perioden for privatisering av de store statsselskapene. Statoil, Telenor og storbankene er de viktigste. Den som leter i Arbeiderpartiets program for å finne feste for disse sakene, vil lete forgjeves. De kom bare rekende på ei fjøl, spikret av partiets egne folk, som nå sitter i nøkkelposisjoner i disse selskapene.

I ut- og nedsalget av de store forretningsbankene har partiet handlet i strid med sitt program. Det gjelder også i gasskraftsaken, men der måtte programmet vike for regjeringsmakt. Men i Høyres program står alt sammen.

Det samme gjelder sykehusreformen, som nå kjøres gjennom av Tore Tønne med rekordfart før valgkampen. Det som er kalt den største reformen siden Harald Hårfagre, er en gammel høyresak, men står ikke på Arbeiderpartiets program denne perioden. Ja, Jon Alvheim har jo kalt den en kopi av Fremskrittspartiets kampsak og blitt Tore Tønnes varmeste forsvarer.

Nedleggingen av fylkeskommunene går nok også Høyres vei, selv om Sylvia Brustad prøver å holde fylkene kunstig i live. Men uten sykehusene blir fylkene bare et skall uten vesentlig innhold, og går en høyst usikker framtid i møte. Og i EU-saken må Høyre bare sitte musestille og håpe på Thorbjørn Jagland.

Også den andre store reformen under Stoltenberg er en gammel høyresak. Når Jørgen Kosmo skal effektivisere og rasjonalisere offentlig sektor, er det høyrefolk som applauderer kraftigst. Tar vi så med at kontantstøtten også er programfestet høyrepolitikk, har vi vel vært gjennom omtrent hele registret av viktige og omstridte politiske saker denne stortingsperioden, og som vil bli stående i ettertida.

Likevel kaver Høyre for å få regjeringsmakt igjen. Det må enten skyldes gammel vane eller ren prestisje. Hvis meningen er å få satt partiets politikk ut i livet, kunne de like godt spart seg valgkampen. Denne perioden har Høyre vært gratispassasjer på en høyrevind sterkere enn den som blåste Willoch rett til topps i regjeringskvartalet. Ingen ting tyder på at denne høyrebølgen vil avta de nærmeste åra. Regjeringsmakten stoppet Høyres framgang i 80-åra. Det kan skje igjen. For med regjeringsansvar følger også det kritiske søkelyset. I opposisjon slipper partiet dette ubehaget.