Høyres potensial

Alt burde ligge til rette for at Høyre vinner terreng blant velgerne. Valgfrihet for individene står sterkere enn noensinne. Og individene vil heller ha skattelette enn å løfte i flokk.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Høyre har lang tradisjon for å framstille seg som individets fremste forkjemper. I valgkampen møtte vi Høyre-plakater med ordet «individ» på blå bunn i kontrast til «massen» på rød bunn. Denne gang fenget det, skal vi dømme etter valgresultatet. Flertallet av det norske folk føler seg ikke lenger som en del av massen. Vi er i økende grad kunder som velger tjenester, ikke klienter som mottar det andre mener vi har krav på. Vi løfter mindre i flokk, og velger isteden hver vår vei. Vi vil velge sykehus og helsetjenester. Vi vil velge en god skole for våre barn og de universitetene og høgskolene som kan gi oss den beste kompetansen. Den tar vi med oss når vi velger arbeidsgiver. Vi vil ikke lenger stå med lua i handa, bare hvis bedriften går konkurs.

  • Denne tendensen forsterkes ved at stadig flere av oss bor i byer og tettsteder, hvor det er et marked for valg. Trass i gode forsøk på å opprettholde bosettingen i distriktene, fortsetter sentraliseringen. Og det er i byene Høyre henter sine velgere. Høyre er også en utilslørt pådriver for privatisering av offentlige tjenester, som også vil øke valgmulighetene for dem som har økonomisk evne til å utnytte dem. Partiet vil «modernisere» raskere enn Ap kan, som er bundet av avtaler og lojalitet til fagbevegelsen. Høyre kan nøye seg med å appellere til oss som kunder av kommunale og statlige tjenester. De ansatte som måtte føle arbeidsplassen truet av outsourcing og konkurranseutsetting, er som regel likevel ikke innen rekkevidde for Høyre. Men det kan de være etter at deres virksomhet er omstilt. Da vil opptattheten av marked og muligheter nødvendigvis øke hos dem som lever av at virksomheten klarer seg i konkurransen.
  • Høyre er for skatte- og avgiftslettelser. Det er populært hos det store flertallet. Det er mye lettere å argumentere for skattelettelser enn skatteøkninger, selv om det kan være nødvendig for å opprettholde velferdsordninger. Derfor overlater Høyre det siste til Ap og sentrumspartiene. Solidaritetstanken er under press fra en befolkning som får stadig mer materialistisk tilnærming til livet. Vi tåler større forskjeller blant folk. Noen sier rett ut at større forskjeller skaper dynamikk som er til gode for offentlig sektors ressursforvaltning og næringslivets konkurranseevne.
  • Høyre er også det partiet som har minst andel EU-motstandere innenfor sine rekker. Jan Petersen og Per-Kristian Foss snakker uanstrengt om globalisering og ser flere muligheter enn farer ved den. De selger gjerne Norge bit for bit, eller bank for bank, hvis prisen er god nok, og resultatet blir nødvendig forandring. I egne rekker omtaler de egenskapen som «høy grad av forandringsvillighet».
  • Denne forandringsvilligheten har også Ap i rikt monn. Ap har fulgt den tredje vei siden lenge før Anthony Giddens ble britisk guru og har ostehøvlet og omstrukturert offentlig sektor like lenge. Men Ap må hele tida omformulere sine mål og prinsipper. Det etterlater et inntrykk av at «røsten er Jakobs, men hendene er Esaus».
  • Men vil Høyre klare å omsette tidas trender til politiske resultater? Partiet kan som et mer rendyrket opposisjonsparti stå i spissen for folks misnøye med de vedtak Bondevik og Jagland fatter i fellesskap. Men det vil også demonstrere avmakt og manglende innflytelse. Et annet spørsmål er om Høyre har det lederskapet som skal til i en tid hvor politikken knyttes stadig sterkere til lederskikkelsen? «Jan var jamt god og gjorde ikke noe dumt, men han var aldri briljant som Kristin Halvorsen eller Carl I. Hagen,» skriver Erik Solheim om Petersens innsats i tv-valgkampen. Og kan Høyre bli tyngdepunkt i en borgerlig regjering i en periode hvor EU-spørsmålet igjen blir aktuelt? Da kan Høyre nok en gang måtte konstatere at det er Ap som må gjennomføre forandringene, skritt for skritt, hvor trendy Høyre enn måtte være.