Høyres problemer

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Når krybba ustanselig er halvtom, småbites

hestene. Det gjelder også Høyre, som befinner seg på altfor lave nivåer på meningsmålingene. Men partiet er for dannet til å la hestene glefse skikkelig. Det mangler nemlig ikke på konfliktstoff under overflaten. Men straks de kommer til syne,

inntreffer skikkeligheten. Da stusses luggen på den som aktivt eller ufrivillig har stukket hodet litt for høyt og kan tolkes å ha høyere ambisjoner enn det som sømmer seg, Per-Kristian Foss.

Det er ingen tvil om at han er en latent utfordrer til så vel lederskapet som statsministerkandidaturet til Erna Solberg. Når hans svar til valgkomiteen om at han i en gitt situasjon kunne påta seg rollen som Høyres statsministerkandidat har skapt slikt

rabalder, er det et symptom på at Høyre har et lederproblem. Sterke krefter er misfornøyd med Erna Solberg og har vært det lenge. Hun ble reddet av gongongen da valgresultatet ved sist kommunevalg ble bedre enn mange hadde trodd på forhånd.

Lite tyder på at Høyre når det samme nivået i

stortingsvalget. Høyre får alltid bedre oppslutning

i lokalvalg. Og dessuten representerer ikke Høyre noe klart regjeringsalternativ. Uklarheten har Erna Solberg bidratt til. Da de gamle Bondevik-partiene presenterte sine holdninger til krisepakka i fellesskap, klarte ikke Solberg å gripe anledningen til å ta lederskapet i trioen. Det måtte en Per-Kristian Foss til for å forklare hva som hadde skjedd.

Høyres manglende oppslutning er dypest sett en funksjon av Fremskrittspartiets framvekst. I de

gylne Willoch-Norvik-åra var Frp en dverg. Men

i åra etterpå har Høyre måttet føre en tofrontskrig, mot Ap som kaprer dem som vil ha orden i sysakene og stabil styring, og mot Frp som appellerer sterkere til nyliberalister. For å vinne terreng i en slik

situasjon kreves det tydelighet, tydelighet og

atter tydelighet. Det mangler dagens Høyre.