Høyres siste pust

Høyrebølgen er borte og Erna Solberg står naken på stranda. Hva var det som skjedde?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

I POLITIKKEN er konsekvens strålende som prinsipp, men ytterst brysomt i hverdagen. Ta f. eks. forholdet mellom liv og lære i Høyre. I skolepolitikken mener partiet at elever og lærere skal bedømmes etter karakterer og konkrete resultater. Når det gjelder valgresultater er iveren påfallende mindre. Ikke minst fordi en slik vurdering - kombinert med konservative dyder som personlig ansvar og konsekvens - ville feid vekk hele toppledelsen. I stedet kommer Erna Solberg og andre i ledelsen til å bli gjenvalgt på partiets landsmøte i mai. Slik legges det til rette for at Høyre kan vakle videre inntil partiet går på en ny landmine under kommunevalget i 2007. Da må noe gjøres om Norge fortsatt skal ha et konservativt parti med en viss kraft.

HØYRES SKJEBNE de siste tiårene er fascinerende, smekkfullt av kontraster og paradokser. Det ble skapt en høyrebølge som utløste markedsreformer i alle deler av samfunnet. Høyres politiske prosjekt seiret overalt, men uten at partiet klarte å få varig, høyere oppslutning. Mens Høyre ivrig plasket i høyrebølgen, sto FrP og Ap på stranda og stjal partiets klær. Sakte, men sikkert ble Høyre demontert som politikkens ene pol og redusert til en misvisning. Partiets viktige rolle som garantist for de store nasjonale kompromissene i bl.a. utenriks-, sikkerhets-, nærings- og distriktspolitikken falt bort eller ble varig svekket. Høyre har gått tom for ideer og mangler energi. Forholdet til FrP er like uavklart som da Jo Benkow var leder. I lengden kan ikke partiet leve av å forvalte sannheter andre har stukket av med.

Artikkelen fortsetter under annonsen

DEN POLITISKE krisen forsterkes av en underlig, motsetningsfyllt partikultur. I et nyhetsbrev etter valget skrev Erna Solberg om behovet for reform i partiet, om å gjøre det mer søkende, debatterende og inkluderende. Det lyder ikke særlig oppsiktsvekkende. Tvertimot er det slike honnørord alle typer ledere sprer rundt seg når de har fått seg en på snuten. Men i Høyre er reformbehovet akutt. Høyre har en sterkt fragmentert, innadvendt og arrogant partikultur. Det er et parti hvor ulike grupper ikke kommuniserer, men rister på hodet av hverandre. Samtidig mangler Høyre et samlende grep som forener politikken på de ulike arenaene. I dag kan komiteledere og talsmenn på Stortinget langt på vei på egenhånd avgjøre hva som er Høyres politikk på sine frontavsnitt. Dette anarkiet fikk blomstre under Jan Petersen og er ikke avviklet av Erna Solberg.

FREMFOR ALT er det et usikkert parti som nå gjør seg klar til landsmøte. At Erna Solberg blir gjenvalgt som leder er like forutsigbart som en renteerklæring fra Norges Bank. Høyres blodige fortid når det gjelder lederopprør frister ikke til gjentakelse. Like viktig er at nestlederne og andre i sentrale posisjoner er like ansvarlige for det dårlige valget som Solberg. På det nåværende tidspunkt finnes ikke en alternativ Høyre-ledelse. De som ønsker forandring ser derfor mot 2007. I mellomtida gjøres det i all stillhet ulike forsøk på å drøfte og utforme en ny konservativ politikk. Det er også opprettet kanaler for samtaler med personer fra andre partier for å kartlegge samarbeidsområder.

BEHOVET FOR en klarere profil, også ideologisk, er så sterk at Unge Høyre-leder Torbjørn Røe Isaksen har uttalt at det i dag ikke finnes noen grunn til å stemme på Høyre. Men også han blir flakkende med hele kroppen når nye løsninger skal defineres. Skal Høyre bli noe mer enn et pragmatisk parti med preferanse for markedsløsninger, er de alternative veivalgene langt fra klare. Høyre er jo omringet av partier som har overtatt eller klonet dets verdier eller saker. Samfunnsutviklingen er heller ikke gunstig: Andelen av befolkningen som er sysselsatt eller avhengig av det offentlige har økt formidabelt de siste tiårene. Her er det langt mellom Høyre-velgerne.

IDEOLOGISK ER Høyre på denne måten klemt mellom velferdsstaten, FrP og sine egne historiske røtter. Tradisjonell høyrepolitikk betyr mindre stat, overføring av samfunnsoppgaver til frivillige og private, større individuell frihet og vektlegging av det personlige ansvaret og dets konsekvens. Innenfor slike rammer finnes markeringsmuligheter både overfor FrP og AP. Men hvem tør å satse på enkeltmenneskets frihet når alle de andre tilbyr mer gratis velferd?

TVERTIMOT ser det ut til at Høyre vil vandre i motsatt retning. Den viktigste oppsummeringen etter valget er jo at partiet fremsto som en kalkulator, en skapning uten hjerte. Det er det lett å gjøre noe med. I politikk er hjertelag det samme som å bruke mer penger. Eller som Sovjetlederen Nikita S. Khrustsjov sa det: «Politikere er like overalt. De lover å bygge en bro selv der det ikke er noen elv».