Høyres vekker

Høyre-folk drømmer om Erling Norvik, men har mareritt om å våkne med Siv Jensen.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

På Høyres hjemmesider kan velgerne endelig finne det de har savnet: «En fin, liten melodi som er optimistisk, moderne og av høy kvalitet!» Nei, det er ikke overskriften til nytt partiprogram. Det er reklamen for Høyres nye ringetone, som de siste trofaste kan laste ned til mobilen sin. Den er garantert å skille deg ut fra mengden.Ringetonen finnes både som pop og i en mer rocka versjon, omtrent som når Unge Høyre-lederen tar på seg Converse-sko. Skal vi tro signalene fra tonegivende Høyre-folk burde melodien heller vært country. De lengter tilbake til Erling Norviks storhetstid på 1970-tallet, den gangen Høyre hadde bred folkelig appell og et varmere sosialt engasjement. Høyres hjerte sluttet angivelig å banke for de svakeste da partiet gikk i regjering med Kjell Magne Bondevik. Kanskje trodde man at Krf skulle ta seg av dem. Og tradisjonen tro er det ingen som lyser fred over minnet av høstens katastrofevalg. Allerede blir Erna Solbergs lederevner dissekert av partifeller som også før valget etterlyste mer hjertelag.

Obduksjonen har foreløpig konkludert at partiet var i bedre forfatning før, og at Siv Jensen ikke er den rette til å drive gjenoppliving. Nostalgi faller selvsagt naturlig for et konservativt parti. Problemet er at nostalgien er ikke hva den var. I den velfortjente hyllesten av Erling Norvik synes mange å glemme to ikke uvesentlige detaljer. Norvik konkurrerte med et forstokket, maktarrogant Ap, og han ble ikke utfordret av et større, populistisk fløyparti. Han regjerte i relativ ensom majestet på høyre flanke med langt friere handlingsrom enn idag, om enn ikke med større oppslutning enn Høyre oppnådde ved valget for fire år siden.Frp\'s vekst i norsk politikk har ikke bare skiftet maktbalansen på høyresiden; det har også tvunget Høyre til å konkurrere i en øvelse partiet ikke er trent for. Høyre er ingen karismatisk bevegelse som skamløst frir til ulike velgergrupper når anledningen byr seg. Høyre har snarere en snusfornuftig tendens til å mene at det må være innlysende for enhver at partiets løsninger er de eneste rette, og at politikken derfor ikke behøver salgsargumenter. Men selv Møllers tran må lokke med eventyrlige fiskehistorier for at folk skal kjøpe det som er godt for dem. Og uten historier, fremstår skattelette, konkurranseutsetting og effektivisering kun som de sjelløse virkemidlene de er. Mens de rødgrønne fablet om Soria Moria, snakket Høyre om Norges Bank.

Kristin Clemet har rett når hun hevder at venstresiden har tatt copyright på god moral. Men det er nettopp fordi moralen ligger i historiene om hva slags fremtid vi ønsker å skape og leve i. Verdiene viser seg ikke minst i hvordan samfunnet tar vare på sine svakeste. Høyres aversjon mot politisk føleri toppet seg i valgkampen da Erna Solberg i et debattprogram avfeide en fattig alenemor med at det viktigste var å sikre norsk økonomi. I makroøkonomisk teori har det mye for seg, og det må vel også kalles god moral å føre en ansvarlig budsjettpolitikk, men som politisk budskap er det en iskald grøsser. Det er tran uten reklamen.Mangelen på fengende saker skyldes ikke bare dramaturgi. Høyre må vise at man vil noe mer med makta enn å gi de fleste bedre privatøkonomi, en ganske overkommelig oppgave i oljeriket. Mens Høyre på 1980-tallet nærmest revolusjonerte folks hverdagsliv gjennom frislipp i eteren, nye åpningstider og kredittpolitikk, sitter partiet nå igjen med det diffuse begrepet valgfrihet. Siden partiet valgte å bruke friskoler og privat eldreomsorg som eksempler fremsto det som valgfrihet for noen få, mens de mange fortsatt skulle være prisgitt underfinansierte kommuner. Høyres forsvar for velferdsstaten ble kastet ut med badevannet.

Å ta et oppgjør med Frp midt i en slik identitetskrise, er dumdristig. Høyre må først vite og vise hva det slåss for og mot. Når Høyre ikke har tatt oppgjøret før, har partiet tid til å vente; ikke minst for å se hvor Siv Jensen hopper etter Carl I. Hagen. Imens må Høyre finne sitt neste politiske prosjekt; kanskje et optimistiske, moderne ett, av høy kvalitet?