Høyresidens håp?

For to somre siden snakket alle om popvenstre. Nå krangler svenskene om pophøyre.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

«Høyresiden har de hviteste tennisskoene, indie-Reinfeldt og sexy medielepper. Venstresiden er svett, kapitalistisk og dårlig til å sjekke», lyder ingressen til artikkelen «Pophögerns tid». Med bilder av vakre barnefamilier iført klassisk vestkantmote, slår det svenske livsstilsmagasinet Bon fast at vi lever i pophøyres tid. Setninger som dette burde gi håp også for Erna Solberg og hennes hardt prøvede Høyre-kolleger: «I dag består de hippeste mediegjengene av frisinnede liberalere og Kristdemokraterna-tilhengere som er tvilende til abort. Individuell frihet går foran kollektivt engasjement, luksus er alltid bedre enn second hand og heller en «brat» for mye enn en «reclaimed» gate til».

HYLLESTEN av Wimbledon-mote er forfattet i tydelig dialog med boka «Popvänstern», som skapte opphetet debatt både i Sverige og Norge for to år siden. Historisk har venstresiden, med sine romantiske revolusjonsdrømmer, hatt monopol på tidsriktighet og «coolness». For hvem synes vel det er særlig kult å iføre seg pappas Cardigan for å gå på Unge Høyre-fest, når man heller kan dra på seg et par Converse og en Che Guevara-t-skjorte og reise på indierockfestival? Ungkonservative Erik Zsiga hevdet i boken at de mange kulturkjendisene som bekjente seg til venstresiden, egentlig var strategiske karrierejegere som ikke ga et øre av de mange pengene de tjente på å predike antiglobalisering, til lidende barn i Afrika.

Artikkelen fortsetter under annonsen

MEN POPKULTUREN er en notorisk utro tjener, alltid på jakt etter det nye og friske. At Bon har funnet det i en påstått intellektuell variant av Stockholms luksusantrukne pappaguttkultur, har satt fart i sommerens svenske avisdebatt. Artikkelen kan lett kritiseres for å trekke politiske konklusjoner på et grunnlag som i utgangspunktet består av rent estetiske forbruksvalg. 1990-tallets svartkledde indieestetikk lukter ganske riktig ikke lenger like godt, men at ungdommen har byttet ut Levi\'s med Gucci betyr ikke nødvendigvis at de stemmer på Siv eller Erna. I ei tid der amerikanske r\'n\'b-kjendiser hylles for driftig entreprenørånd og eksklusive designerplagg ikke lenger bare er et overklassefenomen, er det imidlertid lett å tenke at en ungdommelig liberalkonservatisme burde ha gode kår. Parallellen til det skulderputedekorerte 1980-tallet er tydelig. Bon tar så vel det konservative magasinet Neo som den berømte svenske feministen Linda Skugges nyannonserte abortskepsis til inntekt for at Høyre er den nye vinen.

I NORGE, der luksus-og-Sjampanje-livsstilen ikke på langt nær er like outrert som i Sverige, er det vanskelig å oppdage ungkonservative ledestjerner som kan frarøve venstresiden dens intellektuelle «chic». Torbjørn Røe Isaksen - den mest boklig anlagte Unge Høyre-lederen på lenge - er foreløpig ikke observert i Gucci. Snarere har han stjålet venstrefiendens svette gevanter i forsøket på å framstå som intellektuelt troverdig.