Høyresidens kulturkamp

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

KULTUR: Høyresiden vil ha kulturkamp. Men hva går de til kamp mot? Eller viktigere – hva går de i kamp for? «Gammel»-liberalistene Tor Mikkel Wara og Lars Erik Grønntun er tilbake i Frp og Frp- aktivister maner til kulturkamp. Med et stort og selvbevisst høyreliberalistisk parti i Norge, kan vi gå mot et skarpere politiske ordskifte i Norge. En av partiets frontsoldater er BI-forsker Asle Toje. Han har markert seg som en god skribent for den norske høyresiden. Sammen med Kristin Clemet, tenketanken Civita og Stein Erik Hagen, er han og de andre Frp-aktivistene godt rustet. Og det er ingenting i veien med selvbildet eller ambisjonsnivået. Asle Toje har i flere innlegg presentert seg selv og sitt parti som de fremste talspersoner for «det tause flertallet». Han mener å predike den «sunne fornuft». Toje vil ha nye smaksdommere i Norge etter at han har erklært kulturradikalismen for død og venstreintellektuelle på vikende front. Og de nye overdommerne er han selv og de unge høyreorienterte. Som han selv skriver i en kronikk i Klassekampen 30. mai, er «de viktigste unge stemmene i Norge i dag liberale og konservative».

Høyresiden øyner en ny politisk og intellektuell oppvåkning i kongeriket. En oppvåkning Toje mener å se ved at Dagbladets opplag synker, på Pisa-undersøkelser i skolen og i hijabstriden. Og hans sannhetsreferanser om hva vi har i vente, henter han fra Danmark og Frankrike. Jeg tror de feilbedømmer. Men jeg er enig med flere som mener at den norske politiske elite (kulturelt eller intellektuelt) ofte har avvist debatter av moralske grunner, og fraveket selve kjernen i ordskifter – nemlig det rasjonelle, hvor ord teller og motargumenter skal møte påstander. I sin oppgløddhet maner Toje sitt parti til kamp. Men til kamp for hva da? Toje representerer en politisk bevegelse hvis kamp stort sett har vært å hindre andres kamp for bedre rettigheter, trygghet og fordeling. Da må Tojes kamp være en kamp mot disse kampene. Dermed blir det en reaksjonær kamp. En reaksjonær kamp som vil ramme nettopp dem de sier at de vil kjempe for.

JEG TIPPER AT kvinnene som Siv Jensen refererte til i sin landsmøtetale ikke blir så fornøyd når de skjønner at Frp og dets fremste forskere vil svekke deres rettigheter som arbeidstakere, gjøre alle til minstepensjonister og øke de økonomiske og sosiale forskjellene. Men slike politiske størrelser er ikke viktige for de nye elitistene i Frp. De bruker folk flest for å fremme sin egen elitære liberalisme. Siv Jensen fant ikke finanskrise eller arbeid viktig nok til å bli med i landsmøtetalen sin. Toje synes heller ikke økonomiske utfordringer og usikkerhet om arbeidsplasser passer inn i «kulturkampen». Og symptomatisk nok er de begge opptatt av å finne stråmenn som passer med egen retorikk. Toje må gjerne være imot den reformistiske venstresiden som jeg selv tilhører. Men det hadde vært oppklarende om han kunne fortelle oss hva han selv var for.

OG DEN «nye» idé- eller kulturkampen er ikke ny. Den pågår hele tiden og er avgjørende for et samfunns politiske utvikling. Jeg kan nevne at Arbeiderpartiet har vært i idékamp med høyresiden siden partiet ble stiftet i 1887. Og vi har ikke blitt gamle, bare mer erfarne. Toje og hans våpendragere vil kvitte seg med såkalte «kulturradikale» verdier i det norske samfunn. Men hvilke verdier vil de erstatte dem med? For oss som lesere blir det uklart hva disse talspersonene for den «folkelige høyresiden» egentlig mener er «godt», «sunt», «riktig» og «viktig». Hvordan vil de endre meningsdannelsen? Hva mener de bør klassifiseres som galt, som i dag er definert som rett? Kort sagt: Hvilken «smak» er det Toje og Frp vil erstatte dagens «herskende smak» med?