Høyt oppe i Downing Street

Ryktene taler sant: Tony Blair er direkte, vennlig, engasjert og åpen. Det er lett å la seg sjarmere av Europas nye politiske yndling, selv omjeg slett ikke er sikker på at jeg skjønner hva han egentlig vil. Men athan vil noe er jeg sikker på. I det minste vil han bli lenge i nummer ti.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Dagbladet møter statsminister Tony Blair etter et år som må fortone seg som en sammenhengende politisk bryllupsreise: Når han i dag er vertskap for G8-møtet i Birmingham bekrefter det bare at Storbritannia igjen spiller en lederrolle i internasjonal politikk. Tony Blairs innsats var avgjørende da det langfredag ble undertegnet en historisk fredsavtale for Nord-Irland. Og etter prinsesse Dianas død var det britenes unge statsminister som satte ord på nasjonens følelser, noen hevder han i tillegg reddet monarkiet. Reformer står i kø for å settes ut i livet. Dessuten lar britene seg smitte av Tony Blairs energi og optimisme.

- Jeg vet virkelig ikke hva jeg føler..., svarer en nølende Tony Blair på spørsmålet om hva han tenker om den idolrollen han tildeles i britisk og europeisk politikk.

- Politikkens lov er at det som går opp kommer ned. Jeg blir ikke innbilsk av det hyggelige som sies. Det kan fort følges av andre ting. Det jeg vet om idoler er at de vanligvis ikke forblir det særlig lenge.

Det er likevel ikke til å komme forbi at Europas sentrumsorienterte sosialdemokrater ser et etterlengtet idol i ham. Venstresiden mer enn antyder at han har sviktet alle de klassiske likhetsidealene, begeistret som han er for 90-åras markedsøkonomi. Noen presenterer Blair som en politisk gåte, fristilt som han opptrer i forhold til all ideologisk vanetenkning. Hans retorikk forvirrer de politiske analytikerne som leter etter hans grunnsyn. Som Kjell Magne Bondevik og andre ledere i den vestlige verden bruker Tony Blair mer og mer tid til å snakke om verdier. Skal vi se dette som et tegn på at vi endelig har forlatt den politiske retorikken fra førti år med kald krig?

Artikkelen fortsetter under annonsen

- Ja, og det tror jeg er en av de viktige tingene som hender nå. New Labours politiske språk forvirrer noen, men i løpet av få år vil dette oppleves som politisk dagligdags, svarer Tony Blair på Dagbladets spørsmål. Og han legger til:

- Det tjuende århundre er et sidespor der vi endte opp med en ideologisk krig i full skala der posisjonene ble inntatt ut fra absolutter. På begge sider sa man: «vi har oppdaget svarene, svarene på alt». Dagens politiske debatt har derfor helt andre rammer, og det er en god ting hvis vi nå legger bak oss flere tiårs ideologisk strid.

- Kaller du deg sosialist?

- Hvis du definerer sosialisme som verdier, er svaret ja. Men legger du organisering av økonomien, statskontroll og nasjonalisering i sosialisme, er svaret nei.

- Det forvirrer politiske kommentatorer at noen av dine ideer applauderes av høyresiden, mens andre begeistrer venstresiden. Kan du rydde opp i forvirringen?

- Det finnes overhodet ingen slik forvirring, det er slik politikk i dag er.

Britenes statsminister har en enorm evne til å kommunisere med sine tilhørere. Den samme klare, medlevende direkthet som en hel verden opplevde da Tony Blair leste kjærlighetens budskap i Westminster Abbey under Dianas begravelse, tar han med seg også inn i en liten krets mennesker. Nesten tilfeldig går det opp for meg at mens vi begynte med «Prime Minister» som tiltaleform, ble det fort til «Mr. Blair», og det ville ikke forbauset meg om en eller annen hadde kalt ham Tony. Så innledet han da også sin første regjeringskonferanse med å insistere på at ministrene skulle kalle hverandre ved fornavn.

Og denne overraskende uformelle holdningen har smittet over på hele nummer 10. For det innrømmes villig at for dem av oss - og vi er mange - som fortsatt hører Richard Herrmanns karakteristiske London-rapporter for det indre øre, er det spesielt å be drosjen kjøre deg til «nummer ti». Det greier seg lenge, for No 10, Downing street er det eneste hus britene er på fornavn med.

I snart tre hundre år har det vært adressen til den britiske statsminister. Døren skal være en av de få virkelig autentiske tingene som er bevart fra den aller første tida. Kjenneren Richard Herrmann mener man derfor kan si det er blitt et hus bygd rundt en dør.

Det er fristende å kalle det en helt vanlig dør med en vanlig dørhammer. Alminnelig i all sin historiske ualminnelighet. Og inntrykket forsterkes: En eldre gråhåret vaktmann, ganglag og tatoveringer røper mange år på sjøen, vinker oss inn til hallen like innenfor den berømte døren. Nummer ti er både statsministerens personlige residens og Storbritannias egentlige regjeringsbygning. Så sies det da også at den svarte døren skjuler et politisk revehi med ganger og korridorer, kontorer, møterom og saler, og med utganger i alle retninger. Nummer ti har vokst ved knoppskyting, etter som rikets anliggender grep om seg og man trengte mer plass. Igjen en Herrmann-observasjon.

«Slikt renn det er her i dag, burde det vært satt opp trafikklys her,» murrer vår venn vaktmannen. Igjen hamrer det intenst på døren. Det er statsministerens to sønner, 13-åringen Euan og Nicolas på 11, som kommer hjem fra skolen. Lettere uforberedt på å treffe en ventende gjeng redaktører setter de raskt kursen inn mot mer private rom. Igjen det alminnelige, dagligdagse. Det er som man ubevisst kikker etter Humphrey, katta i Downing Street. Jeg husker jeg har lest om den, men om Humphrey var John Majors katt som ikke ville flytte fra nummer ti, eller om den var Blairs og ikke ville flytte til nummer ti, det husker jeg ikke.

Alle London-observatører er rørende enige: Et år med 45-åringen i nummer ti har gitt britene driv, optimisme og framtidstro etter atten år med konservativ regjeringsmakt. Visst er det uenighet om optimismens årsaker, men få er i tvil om at Tony Blairs energiske person er en viktig nøkkel til forståelsen av det som nå skjer med og i Storbritannia. Det er engasjement, iver og vilje hos Tony Blair. Pluss litt irritasjon. I alle fall når han konfronteres med at det er tradisjonell høyrepolitikk han har adoptert, og gitt et nysminket ansikt:

- Det er ikke høyrepolitikk når vi snakker om å være tøffe overfor kriminaliteten. Hvis du går til folk i den fattigste leiegården i mitt valgdistrikt, venter de at jeg skal gjøre noe med kriminaliteten der. Det jeg sier er følgende: «Slår du inn en rute hos en gammel dame, skal du få svi for det. Men samtidig skal jeg forbedre skolen din slik at jeg sørger for at du er sikker på å ha en jobb å gå til når du kommer ut derfra.» Dette kaller jeg New Labour.

I dette enkle bildet ligger Tony Blairs politiske tenkning omkring det han ser på som det moderne samfunnets utfordringer. Hans analyse er at folk flest lengter etter at noen finner ord for det de selv ser hender rundt seg.

- De vet det skjer massive sosiale og økonomiske forandringer. Den globale økonomien, arbeidsplassene, teknologien, familiene, lokalsamfunnene. Ingenting er som det var, det er intet mindre enn dramatiske forandringer som finner sted, sier Blair.

Denne utviklingen kan man møte ved å motsette seg forandringer, venstresidas form for konservatisme. Eller man kan konstatere at en tøff utvikling går sin gang og krever sine ofre, men slik er nå en gang livet. Stadig ifølge Tony Blair.

- Det jeg kaller en tredje vei er å gjøre folk bedre i stand til å møte forandringene. Vi må investere i menneskenes utvikling og infrastruktur i stedet for å innføre nye reguleringer.

- Hvis ikke New Labour lenger representerer dem som faller utenfor, økonomisk og sosialt, hvem skal da representerer dem?

- Men vi representerer jo nettopp dem, det glemmer mange når de snakker om New Labour. Vi gjennomfører nå det mest omfattende program mot ungdomsarbeidsløshet som vårt land noensinne har sett. Vi er på vei til å innføre en minimumslønnsreform, vi har ikke hatt slikt tidligere. Vi satser mer penger på utdanning og sykeomsorg. Vi har gitt ekstra pensjonstilskudd til de fattigste blant pensjonistene. Alt dette gjør vi, sier Tony Blair.

Og samtidig illustrerer han hamskiftet i det sosialdemokratiske tankegodset når han fortsetter:

- Poenget er at vi gjør dette uten at det går ut over dynamikken i økonomien, og vi gjør det samtidig som vi stiller krav til dem som bruker disse satsingene. Det er forskjellen fra tidligere, med bruk av velferdsmidler følger det et ansvar for dem vi forsøker å hjelpe, sier Tony Blair, før han konkretiserer:

- Når skolen får mer penger forventer jeg at foreldrene sørger for at barna møter opp på skolen og følger skolens regler. Jeg forventer at lærerne underviser skikkelig, og jeg forventer at dårlige lærere slutter å undervise. Jeg forventer at rettsvesenet straffer kriminelle som plager andre, men også at det sørges for at de får en sjanse til å rette opp livet sitt. Og jeg forventer at stønadsberettiget ungdom som får tilbud om en skikkelig praksisplass tar imot tilbudet, slår Tony Blair fast. Hans credo er like praktisk som retorisk:

- Man skal ikke motta penger fra staten uten å yte noe til gjengjeld. Det er forskjellen fra tidligere. Mitt syn er at velferdsstatens farligste fiender ikke finnes blant dens motstandere på høyrefløyen, men blant folk på venstresiden som hater reformer og motsetter seg en helt nødvendig modernisering.

New Labours leder mener han har funnet de politiske grep som vil få et velstående flertall til å betale for skikkelige verferdsordninger:

- Den eneste måten å få aksept for dette er hvis velferdsordningene er en del av en avtale, en kontrakt om du vil, det skal gis noe igjen for å få noe. Hvis folk gis muligheter, har de også en plikt til å gripe sjansene.

Og Tony Blair vender tilbake til det irriterende spørsmålet om hvem som skal tale de vanskeligstiltes sak:

- Vi skal gjøre det, men vi gjør det ikke som ultra-venstre med serier av krav, krav og flere krav der ingen markerer hvor kravene slutter og ansvaret for den enkelte begynner.

Tony Blair har tatt med seg noe varmt, direkte og uformelt inn i statsministergjerningen. Han lytter til stemningene i folket, og former en politikk som bærer motsetningene i seg. Han løfter en moralsk pekefinger når han preker familieliv og moral, samtidig som han åpent bekjenner seg til åpen internasjonalisme i et ofte skeptisk og selvgodt folk. Blairistene priser markedsøkonomien, samtidig som de hevder å representere dem som faller utenfor. Ideene er mange og tilsynelatende motstridende. Tony Blair hevder det er dette som er moderne politikk. Hans kritikere er overbevist om at her ligger kimen til en politisk kollisjon mellom retninger som ikke lar seg forene.

Så er det kanskje klokt at britenes statsminister ikke vil tippe utfallet av fotball-VM:

- Jeg skal følge og støtte England under hele turneringen, sier Tony Blair, før han tar seg i det og legger til:

- Jeg blir ikke forbauset om England og Skottland møtes i finalen.