Høyt på banen i 25 år

Etter 25 år som Norges både mest avskydde og mest populære politiker er Peter Meidell den eneste personlige vennen Carl I. Hagen har igjen.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Schmokk. Barndomskameratene Carl og Peter klasker den gule ballen mot hverandre, slik de gjorde første gang en gang i 1956, som 12-åringer på banen til Holmenkollen Tennisklubb. Det er torsdag morgen, Carl Ivars eneste faste pustehull fra politikken og kontakt med Peter Meidell (58). Slik har de stått hver uke i ti- femten år, og ropt over nettet, «Gikk virkelig Jorunn tre klasser over oss?» Men kanskje helst noe om økonomisk politikk. Peter eier et maskinfirma.

Har få venner

- Carl har vært en meget god venn siden barneskolen. Han var beskjeden, vi diskuterte tidlig politikk. I dag kjenner jeg overhodet ikke igjen bildet som skapes av ham gjennom media, sier Peter.

- Ja, Peter er den eneste omgangsvennen jeg har, bekrefter Hagen.

- Hvor mange hadde du da du begynte i politikken?

- Jeg hadde en større omgangskrets, men det var først og fremst gjennom min første kone. Nei, jeg har aldri hatt mange venner. Det er ikke bare på grunn av politikken. Det er slik jeg er. Men det er også et valg.

Opp- og nedturer

- Denne timen betyr mye for meg, sier han.

Før Peter Meidell springer ut av tennishallen, legger han til: - Carl var en av dem som aldri mobbet på barneskolen.

Gudene skal vite at han er blitt mobbet seinere. 11. februar skal riktignok utvalgt presse og den parlamentariske eliten heve champagneglassene mot Hagen når Frp innbyr til mottakelse: Siden denne datoen for 25 år siden har Carl Ivar Hagen styrt partiet i gode og onde dager.

Ingen partileder har sittet lenger, ingen har skapt så mange overskrifter.

Alt som 40-åring, sju år etter han ble formann, skrev han sine erindringer:

«Jeg, Carl I. Hagen, er elsket,

hatet, fryktet, beundret, avskydd,

respektert, utledd, latterliggjort,

kort sagt omstridt.»

På kontoret i Stortinget en time seinere flirer Hagen rått over hvor klart han så seg selv allerede den gang. I det hele tatt er boka fra 1984 skrevet av en svært selvsikker, nærmest blærete, 40-åring:

«Nu kan jeg med god samvittighet

se fram til 60-årsalderen, uansett

hva som skjer. Jeg vil ha gjort mitt.»

- Uups, det var nok litt tidlig. Jeg var høyt oppe. Det kjennetegner forresten min karriere. Høyt oppe, klare uttalelser, lavt nede, klare uttalelser.

Det tok sin tid. Unge Carl Ivar måtte bort fra Oslo for å lykkes. Til England.

- Før Newcastle var du i beste fall en middelhavsfarer, i verste fall en skoletaper, som ikke kunne annet enn å spille tennis. Hva skjedde der?

- Jeg la bort sjenertheten og frykten for å dumme meg ut. På gymnaset var jeg veldig interessert, men jeg var så nervøs for å dumme meg ut at jeg aldri grep ordet. Det var så mange flinke i klassen. Da jeg kom til England, var det ingen som kjente meg, og jeg kunne dumme meg ut blant fremmede.

På Newcastle College of Commerce kastet han seg inn i studentpolitikken, bygde opp organisasjonen, stilte til valg mot dagens britiske utenriksminister Jack Straw i den nasjonale studentunionen, og tapte.

Selvtilliten, utdannelsen og språkkunnskapene brukte han først på en direktørjobb i Tate & Lyle Norge. Siden 1974, hans første år på Stortinget, ble det bare politikk, så mye at kona gikk fra ham.

- Hvordan er det mulig å være så ensidig?

- Fordi jeg trives med det. Jeg har den store fordel at hobby, interesse og arbeid er det samme. Det verste jeg kan tenke meg er de som har gørrkjedelige jobber, som bare arbeider for å tjene penger, mens man gleder seg til å bli ferdig for dagen. Jeg er utrolig privilegert.

Hagen påstår først at drivkraften hele tida har vært troen på at ideene hans ville forbedre samfunnet. Markedskreftene, konkurranse, en annen sosialpolitikk. Men troen på egne ideers fortreffelighet er felles for alle politikere. Hva er det som har fått ham til å holde ut lenger enn alle andre?

«Jeg står på at ingen vanligvis

bør sitte mer enn to perioder

sammenhengende, og ikke under

noen omstendighet over tre perioder.

Jeg kan altså sitte i ti år til.»

Carl I. Hagen, 1983

- Har du vært drevet av et mindreverdighetskompleks?

- Det får andre avgjøre. Jeg tror det ligger i alle mennesker å vise at man duger til noe. Det du kaller mindreverdighetskompleks er i hvert fall ikke noe jeg lider av i dag.

- Enn ønsket om å komme inn det gode selskap, som så ofte har sett ned på deg?

- Nei, det har ikke vært noen drivkraft. For øvrig har elitens syn på meg og Frp endret seg dramatisk de siste 12 månedene.

«En pen ung mann»

Et tilbakeblikk, til Dagbladets portrettintervju med en 35 år gammel partiformann:

«Mitt varemerke er at jeg er en pen

ung mann med hvit skjorte og slips.»

- Ha-ha, det er fortsatt riktig at jeg går i hvit eller blå skjorte og slips. I respekt for det partiet jeg er selger for, kler jeg meg ordentlig. Budskapet mitt forstyrres hvis folk legger merke til klærne. Privat går jeg gjerne i olabukser, men straks jeg går utenfor mitt eget hus, er jeg på jobb.

Vaktbikkja

Mesteren i meninger svinger.

«Foreløpig øker vår oppslutning

mest ved pjolteren. Da er det mange

som sier seg enig med oss, men jeg

vet at vi aldri blir noe stort parti.

Vi er et slags omvendt SV. Vi er

nødvendige for å si det som må sies,

men som ingen andre tør. Om det

hadde vært tillatt med fraksjons-

virksomhet i norske partier slik det er

i England, ville vi vært overflødige.»

Carl I. Hagen, 29. september 1979

- Ja, det er helt riktig. Slik var det den gangen. Jeg så aldri for meg at vi skulle greie å nå dit vi er i dag. Jeg vurderte i mange år vår rolle som vaktbikkje. Jeg så for meg et mønster med fire partier: et stort Høyre, et stort Ap, og med Frp og SV på hver sin korrigerende ytterside. Jeg tror fortsatt fire partier hadde vært det ideelle. Det er en ønskedrøm.

- Men det med pjolteren?

- Da er vi tilbake til det jeg sa om de siste 12 måneder. Før prøvde alle å bekjempe oss med mobbing. Det skulle ikke være in og akseptert å være Frp-er. Etter siste valg, derimot, er vi godtatt av eliten, store organisasjoner og viktige institusjoner. Årsaken er den indre opprydningen vi gjennomførte. Nå er det ikke lenger flaut å være med i Frp.

Frp-samfunnet

Hvordan er Norge omskapt i Hagens tegn, etter 25 år med konstant terping på hjertesaker og impulsiv omgang med enkeltsaker? Her er den korte lista:

Radio- og TV-monopolet er for lengst borte, stykkprisfinansiering i helsevesenet er innført og konkurranse, privatisering og anbudspolitikk preger landet.

- Norge er ikke noe Frp-samfunn, ikke ennå. Men vi har gått fra et gjennomregulert sosialiststyre til et åpnere samfunn der livet er blitt bedre for de aller fleste. Personlig er jeg mest stolt av å ha innført dokument 8-regimet i Stortinget (private lovforslag, red.anm.) og vært en sterk bidragsyter til at Stortingets funksjon som kontrollorgan er styrket.

«Kvinner er mindre interessert

i politikk enn menn.»

Carl I. Hagen, 29. oktober 1983

- Det er bare en observasjon av faktiske forhold som fortsatt gjelder. Kvinner og menn er forskjellige, ikke bare fysisk, men også psykisk. Vi har forskjellige interesser. Du kan trekke det tilbake til steinalderen. Mannens funksjon var å skaffe mat og husly, kvinnens var å ta seg av barna.

- Hvorfor er det så mange flere kvinner i andre partier da?

- Fordi andre, i hvert fall SV og Ap, bruker tvang gjennom kvotering.

- Ikke i Høyre, som har langt flere kvinner enn dere?

- Vi ligger litt etter. Vi skulle ønske oss flere damer, men det har vært en sterk mannskultur lenge. Vi blir imidlertid stadig bedre.

Bondeviks sykdom

Vi har pløyd oss gjennom en rekke kontroversielle utspill, som «uansvarlige alenemødre» og «innvandrerfrykt». Hagen turnerer alle elegant, i en blanding av innrømmelser, bortforklaringer - og anger: Like etter at statsminister Bondevik i 1998 gikk i bakken av en «depressiv reaksjon», slo Hagen til:

«Jeg kan ikke se at Bondevik har vært

utsatt for noen spesiell belastning.

Mange av oss har vært slitne og uta-

for, men vi har gått på jobben for det.»

- Det angrer jeg på. Jeg tok ikke innover meg at han var alvorlig syk og at man kan være det i kortere perioder.

- Fordi du er så sterk og usårlig?

- Det er mulig det, men nå har jeg vært vitne til endringer i folks psykiske helse i den seinere tida. Min mor lider av Alzheimer. Det har gitt meg større forståelse for problemet.

I motsetning til Bondevik har ikke Hagen noen problemer med å si hvilke medisiner som holder ham oppe. Faren hans døde av hjerteinfarkt som 60-åring, da Carl var 25 år.

- Jeg har arvet hjerteproblemene og tatt konsekvensene av det. I flere år har jeg gått på kolesterolpiller og blodtrykksmedisin for å leve lenger enn min far.

- Frykter du å dø like tidlig som han?

- Nei, det gjør jeg ikke. Alt er i den skjønneste orden. Og jeg har slanket meg 15 kilo.

- Hvordan vil du bli husket?

- Som en som var med og bidro til fornuftige forandringer i det norske samfunnet.

VENNER FOR LIVET: Peter Meidell og Carl I. Hagen spiller tennis hver torsdag morgen. - Hvor tause vi ble da fotografen kom, sier Meidell. Hagen har spilt tennis siden faren Ragnar, norgesmester i singel 1932, tok ham med på banen.
BRED APPELL: Carl I. Hagen er ferdig med morgengymnastikken i Holmenkollen Tennisklubb. Hvordan vestkantgutten ble så populær på østkanten: - Jeg har alltid snakket så folk forstår det.