Høyt spill om Kosovo

Kosovo-albanerne vil ha uavhengighet etter 10. desember. Kanskje er det viktigere med økonomisk utvikling først, skriver Jan-Erik Smilden.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

I DAG skal serbiske og kosovo-albanske ledere etter planen møte EU i Brussel i et nytt forsøk på å skape enighet mellom de to folkegruppene. To års forhandlinger har hittil vært nytteløse, så det er ingen grunn til å tro på noe gjennombrudd. Valget lørdag ga heller ingen håp om at serbere og kosovo-albanere skal kunne samarbeide i et uavhengig Kosovo. Av de 46 000 stemmeberettigede serberne i Kosovo, skal kun tre ha avgitt stemme.

Spørsmålet om Kosovos selvstendighet kan bringe Balkan på randen av en ny krig. Ekstremister på kosovo-albansk hold har truet med aksjoner om ikke Kosovo blir en uavhengig stat. Ytterliggående serbere har truet med voldshandlinger om en slik stat opprettes. Situasjonen er spent både i Kosovos provinshovedstad Pristina og i Serbias hovedstad Beograd.

FN-PLANEN OM KOSOVO gir området selvstendighet, men under overoppsyn av EU. USA går sterkt inn for en slik løsning, EU er splittet, mens Russland er imot. For USA vil et uavhengig Kosovo være et kroneksempel på hvordan amerikanerne kan samarbeide med en muslimskdominert stat. For mange EU-land vil også forholdet til Serbia, som ønsker EU-medlemskap, veie tungt. For Russland som Serbias hovedallierte, er det i øyeblikket uaktuelt å anerkjenne et uavhengig Kosovo. Derfor vil også Russland etter alt å dømme nedlegge veto når meklingsfristen går ut 10. desember og FNs sikkerhetsråd skal si sitt.

Åtte og et halvt år etter NATOs invasjon i Kosovo, er den økonomiske situasjonen i området mildt sagt elendig. I Pristina skal arbeidsløsheten være rundt 60 prosent. Det mangler infrastruktur, investeringer og arbeidsplasser. Problemer med vannforsyning og elektrisitet hører mange steder til dagens orden. Mafiagrupper kontrollerer mye av økonomien, og lovløsheten er stor. Folk begynner å bli alvorlig frustrerte, noe også lørdagens valgdeltakelse blant kosovo-albanerne viste. I et valg der uavhengighet sto høyt på dagsorden, var valgoppslutningen på 45 prosent.

EU OG NATO har vært i Kosovo siden serbiske soldater ble kastet ut i 1999. Milliarder av kroner er sprøytet inn i området. Mye av pengene har gått til å drive FNs sivile og NATOs militære virksomhet. Fremdeles er 16 000 KFOR-soldater stasjonert i området. En av de viktigste oppgavene soldatene har hatt de siste åra, har vært å beskytte serbere som har bodd i albanskdominerte områder. Nå er det så få av disse igjen at Kosovo stort sett er delt opp etter etniske grenser, med det kosovo-albanske området som det dominerende. Fattigdommen er stor blant begge de to folkegruppene. For verdenssamfunnets milliarder har ikke først og fremst blitt brukt til å skape levedyktige samfunn i Kosovo.

I stedet for å ha ensidig fokus på uavhengighet eller ikke uavhengighet, burde det internasjonale samfunnet sette i gang et storstilt økonomisk program for å få Kosovo økonomisk på fote. Det kunne for eksempel bygges et vannkraftverk som kunne skaffe innbyggerne mer strøm. Slikt vil føre til mindre frustrasjon både blant kosovo-albanerne og serberne i området. Hvis det ble økonomisk utvikling blant serberne, ville det kanskje også vært lettere å få til en politisk løsning.

Rent folkerettslig har kosovo-albanerne mange gode kort på hånden når det gjelder kravet om egen stat. Men Serbia krever sin rett fordi Kosovo for mange serbere er et område med sterk religiøse og historiske bånd, ikke minst gjennom det myteomspunne Kosovo-slaget i 1389.

IFØLGE

SERBISKE myndigheter befinner det seg 200 000 serbiske flyktninger fra Kosovo i Serbia. De fleste lever under elendige kår. Noen få tusen har vendt hjem siden 1999, men majoriteten tør ikke reise tilbake til Kosovo både av frykt for en enda verre økonomisk situasjon enn den de opplever i Serbia og fordi de frykter kosovo-albansk undertrykkelse. Med flyktningproblemet uløst vil det også være hasardspill om Kosovo ble uavhengig stat nå. Selv om det ikke kan trekkes en direkte sammenlikning, er det all grunn til å minne om hva det palestinske flyktningproblemet har ført til i Midtøsten.

Både EU og FN er i tidsnød for å få partene til å gå med på en løsning på Kosovo-konflikten. Uansett om Kosovo erklærer seg uavhengig eller ikke, vil det bli politisk uro.

Et lite positivt tegn er at Kosovos nyvalgte statsminister Hasim Taçi sier han ikke vil foreta seg noe før han har hele EU og USA med på laget. Kanskje kan diplomatiet få en ny sjanse.