Human kapital

Menneskehandel er noe dritt. I Norge betaler de rikeste smuler for en filippiner.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

HALVPARTEN

av oss er kvinner, eller mer presist 49,7 prosent av verdens befolkning. For noen dager siden offentliggjorde organisasjonen Amnesty en oversikt over hvor mye vold damer, jenter, kvinner - ja, hunnkjønn rundt om på kloden må tåle. Tallene er dyster lesning.

Vet du at det finnes 60 millioner jenter som skulle levd, men de er «savnet» fordi mange kulturer anser jentebabyer som mindre verdt enn guttebabyer. Vet du at 80 prosent av alle flyktninger er kvinner og barn. Nesten halvparten av verdens kvinner, 47 prosent, forteller at det første samleiet skjer under tvang. Leve kjærligheten.

DAGEN

før Amnesty offentliggjorde den brutale statistikken, ble en kvinne her i Norge skutt i nakken og drept i et parkeringshus. Hun ble 37 år gammel - eller ung. Politiet mener eksmannen planla og gjennomførte ugjerningen. Hendelsen er uansett en bit av det svært triste bildet Velferds-Norge er en del av. Amnestys dystre tall handler om oss også.

I USA blir kvinner slått hvert 15. sekund - det er mange slag i løpet av den tida du bruker på å lese denne artikkelen. Den som slår er oftest partneren. Det mennesket kvinnene en gang valgte å dele livet med.

MENNESKEHANDEL

med og sexmisbruk av kvinner er rapportert i åttifem prosent av verdens konfliktsoner. Individer, personer - ja, folk med følelser og familie omsettes på et marked som om var de en hvilken som helst vare. Alt kan kjøpes for penger, sier kynikerne. Det blir stadig vanskeligere å motsi dem.

På lørdag kunne Dagens Næringsliv rapportere om au pairer som arbeider for Norges rike. Det handlet blant annet om hvor mye, eller lite, millionformuende nordmenn mener en filippiner eller østeuropeer er verdt å lønne for at de passer hus og barn.

3000 KRONER

i måneden er minstesats for au pairer. De filippinske er ifølge avisa svært ettertraktet fordi de er effektive og diskrete. Jentene koster lite og klager lite, heter det. Problemet er at filippinske myndigheter har lagt ned forbud mot at landets kvinner reiser ut som au pairer fordi de mener at jentene blir misbrukt og i realiteten arbeider full tid. Østeuropeiske au pairer er også ettertraktet. De er i likhet med sine filippinske medsøstre visstnok både arbeidsomme og lite kravstore.

I NORGE HAR

vi altså folk med formuer på mange millioner kroner som ikke tar seg råd til å betale barnepasserne mer enn minstesatsen. I tillegg avsløres gjennom nevnte avisreportasje holdninger som gjenspeiler et ganske spesielt menneskesyn. Blant annet er det viktig, når en har au pair, å tydeliggjøre linjene: «Jeg tar dem med på fjelltur en gang i året. Da er det viktig å kommunisere at de skal jobbe, hvis ikke tror de at de også er på ferie.»

Hvordan skal det gå om barnepasserne i verdens rikeste land tror de har ferie sammen med arbeidsgiverne? Da kan det hele bli for humant.