Human Rights Service

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

I kjølvannet av Rahilas tragiske dødsfall i Pakistan er det virvlet opp mye grums. Blant annet en påminnelse om aktiviteten og holdningen til Human Rights Service. Tatt i betraktning at organisasjonen finansieres over statsbudsjettet og den posisjon som dens talskvinne Hege Storhaug har fått i mediene, er dette tankevekkende.

Søndag uttalte hun seg til Dagbladet om ahmadiyyamuslimene på en måte som heldigvis er sjelden i Norge: «Grunnen til at de ser på seg selv som mer liberale, er at de er undertrykte - og at kvinnene gjerne er bedre utdannet enn sunni- og sjiamuslimske kvinner er. Men det er dessverre ingen sammenheng mellom utdanning og liberale holdninger. Det så vi med all tydelighet med dem som sto bak angrepene 11. september.» Mener hun at de er potensielle terrorister, eller er dette bare en «tilfeldig sammenlikning»?

I går uttalte hun til «Politisk kvarter» på NRK at pakistanere og andre innvandrere har skapt gettoer der føydale samfunnsstrukturer har fått fotfeste. Uttalelsen ble fulgt opp med en diskusjon mellom politikerne Samira Munir og Saera Khan, som selv kritiserte deler av det miljøet de kom fra. En anonym ung kvinne kunne fortelle at hun var forsøkt drept av en ektemann som foreldrene hadde funnet til henne. Det førte til at familien slo ring om henne.

De tre innvandrerkvinnene ga Storhaug rett i at det finnes sterke og farlige, autoritære trekk blant innvandrerne, men så vel diskusjonen som deres egne ord viste at miljøet er langt mer nyansert. Og de beviste at det finnes sterke og tydelige stemmer som tar til motmæle blant unge nordmenn med utenlandsk bakgrunn.

Derfor må vi spørre: Hvorfor har Stortinget valgt å støtte en rent norsk organisasjon i integreringsarbeidet, når det særlig blant 2. generasjons innvandrere finnes mennesker som nødvendigvis vet langt bedre hvor skoen trykker?

Integrasjon er en møysommelig og langvarig prosess. Den første forutsetningen for at den skal lykkes, er imidlertid at vi slutter å snakke om «dem», slutter å definere hva «de» er, men inngår i samtale og samarbeid. Ved sin generalisering og sine aggressive utfall bidrar Human Rights Service til at skillet mellom «oss» og «dem» opprettholdes. La heller integreringen bli et fellesprosjekt, ikke noe som tres ned over «de andre».