Humanitær karriereplan

Når amerikanske presidenter kommer til Norge igjen og igjen - da er de ute etter fredsprisen.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

STRØMPER TIL BARNA I AFRIKA?

Kvinner med strikketøy og kaffekopp i klamme menighetshus. Basar til inntekt for Santalmisjonen. Fruktkurv med bananer, epler, delfiakake i cellofan og en eske mokkabønner. Det var før, det. Da verden hang i fillete kartruller over tavla og Jesus kom fra Jødeland. Denne uka var det tidligere statsminister Bill Clinton som inntok kateteret på Universitetet i Oslo med 15 CIA-menn i formasjon langs veggene og logoen til Clinton-stiftelsen i nasjonalfarger på storskjerm bak seg. Clinton er i ferd med å bygge ettermælet og har valgt sin sak med omhu. Går det etter planen, rekker han å gjøre mye godt for å skaffe verdens aidssyke billigere medisiner i framtida.

PÅ FØRSTE RAD

satt statsminister Kjell Magne Bondevik og nikket anerkjennende hver gang Clinton trakk paralleller mellom innsatsen mot aids og krigen mot terror. Vel ute av Det hvite hus skal verdens tidligere mektigste mann bruke Clinton-stiftelsen til å bygge opp helsevesenet i Afrika og Karibia før han tar fatt på India, Kina og Russland, der økningen av hiv/aids truer med å destabilisere den pågående demokratiseringen av kloden. Norge har som kjent lange tradisjoner for å verdsette slikt arbeid. Og Clinton var påpasselig med å rose vår innsats som fredsmeklere og kile vårt selvbilde som humanitær stormakt. Ingen som har opplevd Clinton og Bondevik samtale om verdens syke og fattige og hørt Bondevik erklære at det er verdens syke og fattige han brenner for, kan være i tvil om at de to fortsatt har en karriere foran seg. Den enes ubestridte karisma og fenomenale formidlingsevne. Den andres evne til å trives i glansen ved hans side. De er rett og slett bra for hverandre. Dessuten er det vi som deler ut Nobelprisen i fred.

CLINTON KOM TIL

sine egne da han inviterte Norge til å samarbeide om billigere aidsmedisiner til Tanzania og Mosambik. Vi er bortimot humanitære verdensmestere med målsettingen om én prosent av bruttonasjonalproduktet til bistandsarbeid. Klart vi kjenner igjen en pengeinnsamlende megaproff når vi ser en. Som Clinton og Jimmy Carter, for ikke å snakke om våre egne, Thorvald Stoltenberg, Terje Rød-Larsen og Gro Harlem Brundtland, vet vi at veien til verdenssamfunnets anerkjennelse går gjennom internasjonale humanitære organisasjoner som jobber for fred på jord. Intet setter Nobelkomiteen i bedre humør enn fredsforhandlinger - uansett utfall. Derfor ble den lavmælte og dydige Jimmy Carter først en internasjonal suksess og nobelprisvinner som fredsmeklende ekspresident. Selv mener Carter han fikk fredsprisen for sitt humanitære arbeid i Carter-senteret.

EN MINDRE DYDIG,

men oppvakt mann som Bill Clinton er åpenbart inne på noe når han etablerer Clinton-stiftelsen, finner en ledig sak og inngår et oppsiktsvekkende effektivt samarbeid med den utskjelte og profitthungrende farmasøytiske industrien, som er i desperat beit for et ideelt formål å smykke seg med. Hittil har fire medisinprodusenter gått med på å senke prisen betydelig på aidsmedisiner som er øremerket stiftelsens prosjekter i fattige land. Til gjengjeld får de økt omsetning, god reklame og beholder patentet og produksjonsinntektene. Vi snakker med andre ord om et samarbeid som begge parter kan dra nytte av. En på mange måter skandalisert «corporate business» sliter etter hvert etisk tungt i markedet der kapitalforvalterne som følger med i timen, er begynt å kreve både etiske retningslinjer, samfunnsansvar og tydelige antikorrupsjonsregler av bedriftene før de legger penga på bordet. Når Clinton knytter sine humanitære forbindelser mellom verdens fattigste og vestlig kapitalisme, utløser han krefter som kan utgjøre forskjellen mellom liv og død for millioner av mennesker. Noe sier meg at mannen kommer tilbake - til Oslo.

MEN HVOR SKAL BONDEVIK

når klokka ringer rundt seksti år etter at Trygve Lie ble «verdens mektigste mann», som det het i skoleboka om FNs første generalsekretær? Bondevik brenner for de fattige, sier han. Som statsmann er han på jakt etter en verdig sak når han ikke lenger vil holdes politisk ansvarlig og må forhandle med Frp. I dag sitter det fullt av Ap-folk rundt Kofi Annans bord, og selveste kona til Arne Olav er underveis for å legge om Sikkerhetsrådet.

FØR BLE

statsministeren fylkesmann. Nå tror jeg han vil på laget til Clinton.