Humanitær katastrofe

Når krig blir «humanitær innsats», tvinges hjelpearbeiderne til å dra hjem.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

DET VAR INGEN

tilfeldighet at den norske legen Egil Kristian Tynæs og fire av hans kolleger ble drept 2. juni i år. Representantene for Leger Uten Grenser kjørte i en bil tydelig merket med organisasjonens logo da de ble angrepet i Badghis-provinsen nordvest i Afghanistan. Det var et planlagt drap, for hjelpearbeidere er blitt angrepsmål i den nye internasjonale krigsvirkeligheten. Mer enn 40 bistandsarbeidere er blitt drept i Afghanistan siden mars i fjor, 33 er drept hittil i år.

I slutten av juli kom så meldingen: Etter 24 års innsats i Afghanistan trekker Leger Uten Grenser seg ut av landet. Det er for farlig for organisasjonens medarbeidere å være i landet, all den tid Taliban hevder de er agenter for USA.

DET ER SELVSAGT

en hårreisende påstand, og bare den siste i en lang rekke fra en gruppering som hele tida har forsøkt å styre arbeidet utført av internasjonale hjelpeorganisasjoner i Afghanistan. Men Leger Uten Grenser legger ikke skjul på at den amerikanskledede koalisjonen må ta på seg store deler av ansvaret for at det er mulig å framstille virkeligheten på denne måten. For helt siden oktober 2001 har koalisjonen brukt humanitær hjelp til støtte for sine militære og politiske mål. I dagens kriger skal man vinne befolkningens hjerter og sinn, som det heter når Colin Powell snakker. Da er det viktig for den militære og politiske ledelsen at deres mål blir oppfattet som like moralsk høyverdige som dem hjelpeorganisasjonene har.

SAMMENBLANDINGEN

av militær innsats og humanitær hjelp gjør at hjelpen ikke blir oppfattet som upartisk. Det røde korset og Leger Uten Grenser-logoen får kamuflasjefarger. Og de militære styrkene ikler seg hjelpeorganisasjonens klær, som Flyktningerådets nylig hjemkomne representant i Afghanistan, Conor Foley, sa til NTB i forrige uke: «Det verste er at de bruker humanitær hjelp som skalkeskjul for å drive militær etterretning. Soldater kler seg rett og slett ut som hjelpearbeidere, og kjører rundt i like biler som oss.»

I boka In the shadow of 'just wars' som Leger Uten Grenser ga ut i vår, trekkes linjene opp: Det er helt nødvendig å skille mellom tanken om humanitær hjelp i seg selv og humanitær hjelp som del av et utenrikspolitisk program, mener organisasjonen. Det handler om et gammelt ideal: Å spørre «hvem trenger hjelp på grunn av denne krigen?», ikke «hvem har rett i denne krigen?»

MEN OM DET

fortsatt er mulig å holde dette idealet opp som en stolt fane, er temmelig usikkert. Humanitær hjelp har fått enorm strategisk betydning, enten man vil eller ikke. I tida framover blir det neppe lettere for 'objektive' organisasjoner å bli trodd når de sier de er uavhengige. Flere aktører stiller spørsmål ved om det er mulig å snakke om apolitisk hjelp. «Mens tidligere tiders kriger bare i liten grad rammet sivilbefolkningen, er det stort sett sivile som dør når det kriges i dag. Gjør du noe for å hjelpe sivile, blir du sett på som part i konflikten,» har operasjonssjefen i International Rescue Committee uttalt.

Dilemmaet rammer ikke minst alle de organisasjonene som finansieres med offentlige midler. Ifølge Flyktningerådets utenlandssjef Bjarte Vandvik er mye av virksomheten i Irak nå med på å underminere skillet mellom politikk og humanitær virksomhet. Presset fra de politiske myndighetene er for stort. Dette stiller stadig større krav til bistandsaktørene om å kritisere hverandre når sammenblandingen blir for åpenbar, mener han. I tillegg må organisasjonene vurdere å trekke seg ut av konflikter hvor de ikke lenger har mulighet til å opprettholde sin troverdighet. Sivilbefolkningen blir skadelidende.

DET ER ET

håpløst dilemma for hjelpeorganisasjonene, en ny type humanitær katastrofe. Og nok en grunn til ettertanke for den norske regjeringen. For mens amerikanske myndigheter i det minste åpent erkjenner at hjelpearbeiderne er en viktig brikke i den altoverskyggende krigen mot terror, har norske myndigheter insistert på at det er mulig å la soldater delta i okkupasjonsstyrken uten at de kriger. De driver «humanitært arbeid». Det er tenkt som et godt retorisk grep som både tilfredsstiller koalisjonspartneren USA og en krigsskeptisk opinion i Norge. Men det er et teoretisk skille som bidrar til forvirring på bakken i et krigsherjet land. Når hjelpeorganisasjonene trekker seg ut, er tida nok en gang inne til å spørre hvor fornuftig det er å klistre en humanitær merkelapp på en militær innsats.