Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Nyheter

Mer
Min side Logg ut

Humanitær krig

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

«Løp eller dø!» var advarselen seks britiske politisoldater fikk skreket til seg fra irakiske politikolleger da de i forrige uke sto utenfor en politistasjon i den sørirakiske byen Majar al-Kabir. De løp ikke, og noen minutter seinere var de drept av skudd fra en rasende menneskemengde.

Fredag vedtok regjeringen å sende norske soldater til det samme Sør-Irak, et vedtak som er grundig forskuttert. De første soldatene er på plass, og fortsatt er ikke avtalen med Storbritannia om kommandostrukturen undertegnet. Folkerettslig har ikke Norge okkupasjonsstatus ut fra FN-resolusjon 1483, men irakerne ser ikke forskjell. For som en av de norske soldatene sa til Dagbladet før han dro til Irak: - Det eneste som skiller (oss fra britene) er vel flagget på skulderen.

Det er viktig for regjeringen å delta i Irak. Det handler om storpolitikk og om forholdet til allierte i Washington og London. Så viktig er det at da Bondevik møtte president George W. Bush i Washington DC, lovet han norske soldater til Irak uansett om de norske soldatene fikk FN i ryggen eller ikke. Men Bondevik har lenge hatt et problem. Han liker ikke krigens virkelighet. Da han i sin nyttårstale takket nordmenn i utlandet, nevnte han ikke norske soldater i krigsoppdrag med ett ord, han nøyde seg med fredsbevarende styrker. Det høres snillere og tryggere ut. På samme måte har regjeringen nærmest unnskyldt det norske Irak-bidraget som humanitær innsats. Men humanitære soldater finnes ikke. Soldater er trent og utstyrt for krig, også når oppgavene deres er å bygge bruer eller lete etter miner.

Major Hallgeir Mikalsen var døden nær i Afghanistan for seks uker siden. Fra sin sykeseng i Harstad sier han nå stille at nordmenn ikke har tenkt igjennom konsekvensene av de nye og farlige internasjonale oppdragene. Og hvorfor skal nordmenn gjøre det, så lenge farlige oppdrag sukres som humanitær innsats fordi regjeringen Bondevik skal føle seg politisk vel?