Humanitær stormakt

Noen overdrivelsens myter om Fridtjof Nansen blir nå avslørt.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

SELV VÅRE største helter risikerer å bli skåret ned i størrelse. Det er det som nå skjer med Fridtjof Nansen når historikeren Carl Emil Vogt gjennomgår Nansens humanitære innsats for de sultende millioner i Russland i 1921 og 1922. Det er rett nok ikke Nansens innsats som sådan som blir veid og funnet lettere enn vi nordmenn har trodd. Snarere tvert imot: I boka "Nansens kamp" skildrer Vogt en uegennyttig idealist som både kjempet mot en ufattelig tragedie i kjølvannet av tørke og misvekst i den nyetablerte Sovjetunionen, og mot europeiske stormakter som av politiske grunner var uvillig til å støtte hans arbeid med penger og mot deler av en norsk opinion med Aftenposten i spissen som av ideologiske grunner var motvillig overfor Nansens bønn om bidrag.

DET ER MOT ettertidas myter om hjelpeaksjonens suksess i Sør-Russland Carl Emil Vogt reviderer bildet. De store overdrivelsene av omfanget av hjelpen ble punktert da Vogt på selveste Fridtjof Nansens fødselsdag den 10. oktober holdt sin Nansen-forelesning i Det Norske Videnskapsakademi. Han viste til framstillinger av Nansen i både historieverk og avisartikler i seinere tid der det så å si ikke er grenser for hva Nansen oppnådde: I 1999 påsto Aftenposten at «30 millioner russere ble reddet fra sultedøden». Det er som om avisen 80 år etterpå vil gjøre godt igjen at den i stedet for å støtte innsamlingen til de sultende russere satte i gang en innsamling til fattige fiskere i Nord-Norge. Historikeren Bodil Stenseth skriver, ifølge Vogt, i en tekst fra 2001 at Nansen reddet sju millioner russere.

CARL EMIL VOGT reagerer også på at det i Nansen-framstillingene ikke nevnes at USAs hjelpeaksjon, ledet av seinere president Herbert Hoover, antakelig sto for mellom 80 og 90 prosent av den totale hjelpen. Så seint som i det nye Norsk Biografisk Leksikon står det at Nansen reddet «millioner», og Hoovers innsats er overhodet ikke nevnt. Ifølge Vogts opplysninger, som også bygger på Nansens egne beregninger, fikk om lag en million russere mat gjennom Nansens hjelpeprogram. I seg selv intet lite antall, men altså langt fra de 30 millioner.

I SIN FORELESNING la Carl Emil Vogt skylda for de pyramidale overdrivelsene på avdøde historieprofessor Jacob S. Worm Müllers panegyriske omtale av Nansen i det gamle Biografisk Leksikon. Men dette Nansen-bildet falt nok etter hvert i god jord hos noen hver av oss. Vi har vel alle gjort oss skyldig i å kolportere både store tall og store ord om Nansens store livsinnsats, ikke minst gjennom våre særoppgaver og stiler på skolen. Med kilder som Worm Müller og norske leksika kunne det lett bli en munnfull for mye.

CARL EMIL VOGTS framstilling etterlater likevel en norsk helt av uvanlige dimensjoner. Nansen må ha kjent dem som var verd å kjenne av ledende politikere og kulturpersonligheter i store deler av verden. Han brukte sine kontakter utrettelig under de krisene han ble satt til å løse i etterkant av første verdenskrig. I motsetning til Herbert Hoover ble han sett på som en venn av Sovjetunionens ledere, i sterk kontrast til seinere historikeres framstilling av ham som en førfascistisk høyrenasjonalist. Her skildres han som en venstreliberal internasjonalist, som blant annet tok avstand fra 1920-åras vikingnasjonalisme som endte med okkupasjonen av Grønland etter Nansens død. Det er med andre ord en moderat revisjon av vår store helt den unge historikeren Carl Emil Vogt gjennomfører.